Det å stå opp klokka tre om natta, er smertelig tidlig, selv for en metallsøker. Tanken på at man skal til Danmark og få være med på en arkeologisk undersøkelese derimot, gjør det, om ikke annet, litt lettere å holde ut smertene. Tumlet meg gjennom dusjen og videre ut i stua for vekking av reisemakker Nils Ove.

Bifrost er et samarbeidsprosjekt mellom danske metallsøker og arkeologiforeninger. I år var det Detektorklubben Tellus som arrangerte, sammen med Museet for Varde By og Omegn, en undersøkelse på en gammel vikingboplass. Tellus er også vennskapsforening med Norges Metallsøkerforening og stilte fire plasser til disposisjon for oss nordmenn. Selv fikk jeg tilbud om å bli med som skribent og fotograf og var derfor nummer fem fra det kalde nord. Må jo bare tilstå at jeg lurte med meg en metallsøker eller to i håp om å få søkt litt jeg også.

Reisemakker Nils Ove som var importert fra Mørekysten kvelden før, og forøvrig en meget hyggelig kar og veldig rutinert metallsøker, tok vekkingen med fatning. Kom seg opp i sittende stilling, og sammen delte vi en kanne kaffe før vi stabbet oss ut i en morgengretten og allerede ferdigpakket Ottmari.

Nils Ove grep rattet og jeg husker ikke hva jeg grep. Ut i tåkehavet bar det. Og hvilket tåkehav det var. Skulle vært påbudt med tåkelur på morgenstunder som denne.

På Hurum skulle vi plukke opp Kjell, og etter bare et bom på avkjørselen til Oslofjordtunnelen og derav en påfølgende liten tur om Drøbak, skimtet vi nok en reiseklar metallsøkerist i tåkehavet. Mannen og hans bagasje ble lastet inn i Ottmari før ferden fortsatte mot Larvik, hvor vi skulle møte de to siste deltagerne, Lien og Trygve, i tillegg til Superspeed II.

Kjell er en av de beste historiefortellerne jeg kjenner. Gjennom et langt liv, både som metalldetektorist og ellers, er det ikke snaut denne mannen har opplevd. Og med måten han formidler disse opplevelsene på kan han trollbinde sitt publikum akkurat hvor lenge han vil. Noe han ofte vil.

Damen som hadde tatt i mot bestillingen på bilettkontoret noen uker tidligere, hadde nok enten sliti litt med språket, rettskriving eventuelt kombinasjon av disse. Navnene våre stemte litt dårlig nemlig med de navnene kollegaen hennes som vokter innkjøringen til havna i Larvik hadde på skjermen sin.

Men feilene var ikke verre enn at eksempelvis Fjeld ble til Kjell igjen og bufebestillinga var det ikke noe problemer med, så etter å ha overbevist portens vokter om at gassen på Ottmari var avslått på forsvarlig og forskriftsmessig måte, fikk vi kjørt oss på plass i fergekøen.

Vet ikke om portens vokter stolte helt på dette med Ottmari og gassen, for ikke før var vi på plass i køen så dukket en grønnkledd mann opp og lurte på om gassen var avslått. Forklarte at vi ikke hadde brukt den mellom porten og køen vi sto i, så det var nok fremdeles i orden. Flott, svarte grønnkledde, da kan du låse opp luka så jeg får sett det med mine egne lyse blå. Klart jeg kunne. Med stor lapp på luka om at gassen var skrudd av rullet vi inn i magen på Superspeed minutter senere.  Bare så det er skrevet, mannen var hyggelig han og sikkerhet til sjøs har jeg ingen problemer med.

Lien og Trygve, kjørte Audi med firehjulsdrift, har begge lang erfaring med metalldetektor og veldig trivelige karer, møtte oss på buferestauranten . Fikk utlevert oss et bord og dermed spiste vi oss tvers over Skagerrak, en tre timer og førtifem minutters tid, bare avbrutt av korte dobesøk og røykepauser.

I Hirtshals spyttet Superspeed oss ut igjen og vi tok landeveien fatt. Ottmari skjønte fort at å holde følge med Audi oppsatt med firehjulsdrift langs lange danske motorveier, var et døfødt prosjekt. Vi valgte oss mindre veier med dorgefart og lot dagen og kilometerne passere i retning- veldig syd i Danmark.

Nå er jo ikke nabolandet i syd så voldsomt stort, men med importert Møresjåfør trygt ved rattet, fikk jeg tid til å nyte noen av Kjells historier, jobbe litt i Ottmaris kontor, og en liten cowboystrekk i soveavdelingen. Fint med bobil gitt.

Og frem kom vi sånn litt ut på ettermiddagen. Lien, Trygve og Audien var selvfølgelig fremme lenge før oss, og hadde klargjort leiligheten som vi skulle kalle hjem de neste dagene. Flott leilighet med litt for mange trapper for å nå den.

Middag på fellesstedet klokka nitten, stod det oppført i programmet vårt. Så kvart på nitten var det min tur til å gripe Ottmaris ratt og frakte oss opp til fellesstedet. Rakk frem i god tid og litt hilsing på våre danske kollegaer senere, var det akkurat passe å sette tennene i hakkebøffen.

Gjett om det smakte da. Skikkelig dansk hakkebøff og hyggelige metallsøkerkollegaer er en glimrende kombinasjon. Arbeidet skulle ikke starte før dagen etter, og av den grunn var vi bare tretten til bords. Resten skulle komme dagen etter. Under mottoet, mere hakkebøff på oss som kom i kveld, passet dette veldig greit for meg. Muligheten til hakkebøffinntak gjennom mange mørke nattetimer føltes rett og slett behagelig.

Helt til en lys dansk hjerne nevnte at de hadde et  jorde, hvor det var mulighet for et lite kveldssøk . Bare hvis vi følte for det da. Arkeologene hadde mistanke om at det kunne ha skjedd noe spennende der for hundrevis av år siden, og lurte på om vi kunne søke litt for dem der.

Alle tanker om matro forsvant  som smør i varmt gress (eller hva det nå heter). Ottmari ble vekket brutalt opp der hun dormet i den danske veldig sensommernatten. Positiv som alltid ristet hun doggen av vinduene sine og tok opp jakten et par danske baklys.

I skumringstimen er det godt å søke. Også denne kvelden. Å så godt det var å få metallsøkt litt igjen. Dansker og nordmenn spredde seg utover  jordet og snart pep det i lystige detektorer, så langt øre kunne rekke.

Mørket legger seg fort her sørpå, og snart var det ikke en kollega å se, men de lystige pip klarte ikke mørket å dempe. Plukket litt haglepatronhylser og kjente at livet var verd å leve.

Men til slutt gjorde mørket det umulig å søke mer denne kvelden. Bare å hive inn metallsøkeren og prøve å finne igjen bilene.

Lien hadde funnet en eller annen mynt, men ellers var det mye haglepatronhylser som dominerte.

Hva gjorde vel det? Ingen verdens ting. Det var jo dagen etter det store eventyret skulle starte. I følge oppsatt program var det morgenbad og morgenmad klokken syv. Vi var litt usikker på dette med morgenbad da ingen hadde med seg badetøy. Den tid den sorg fastslo vi. Uansett er klokken syv veldig tidlig, uavhengig av aktivitet, så vi valgte å returnere leiligheten vår for litt hardt tiltrengt søvn.

Og ikke minst, drømme litt om tre lange dager med spennende metallsøking. Noe som dere skal få lese mye om i neste historie