Og solen skinte

Utrolig hvor godt en gammel metallsøker sover i en bobil. Våknet denne morgenen av illsinte lyder fra mobiltelefonen. Grep den, trykket på den grønne knappen og vred ut av meg noen ikke veldig velvalgte ord om temaet privatlivets fred.

Det brydde PK i den andre enden seg ikke det minste om. Han bablet i vei om en deilig morgen, hvor og når vi kunne møtes og ikke minst en masse andre uvesentligheter jeg heller ikke fikk med meg . Jada, jada svarte  jeg  og trykket på telefonens røde knapp før jeg krasjet hodet ned på puta igjen.

Så lenge hadde telefonplageren bablet at videre søvn var blitt et uaktuelt tema. Slutta å regne hadde det også gjort. Plukket med meg håndklede og ruslet bort til dusjanlegget.

Veldig rart hvordan rennende vann har positiv innvirkning på såvel bevisstheten som på humøret.  Noen burde forske på dette fenomenet. Burde jo kunne ligge an til en doktorgrad eller noe annet fint. Og hvis noen skulle tenne på denne ideen, så forsk  gjerne litt på hvorfor minuttene virker så mye kortere i en dusjautomat enn i f.eks en bilkø også.

Ferdig med å komme til meg sjøl, og halvveis ferdig med den første frokostskiva, var det tid for å rekonstruere hva PK egentlig hadde avtalt med meg på telefonen. Sjanseløs der, så jeg ringte tilbake til han og ba han gjenta alt han hadde sagt, med unntak av delene om deilig morgenstund og annet sludder.

PK er jo vennligheten selv, og var bare glad for å kunne gjenta seg selv. Han, Viktor og Kjersti befant seg litt vest for Dombås sammen med Roy Ove. Roy Ove er en meget hyggelig metallsøker og lokalhistoriker, med adresse litt vest for Dombås, så med andre ord var det der vi skulle møtes.

Kjersti er arkeolog. Kan masse om gamle ting gennerelt, og gamle veier spesielt. Men enda viktigere enn det er at hun er et fantastisk menneske, med masse hjertevarme,energi og skjønnhet som hun raust deler med alle rundt seg.

Det at PK er vennligheten selv, undertrykker derimot ikke det faktum at han ikke har spesielt gode anlegg for veibeskrivelser. Men etter at Roy Ove hadde overtatt  og forklart hvordan jeg egentlig skulle kjøre, var det hele så mye klarere.

Noen mil senere, og som et resultat av Roy Oves veibeskrivelse, avleverte Ottmari meg trygt på riktig adresse. Tradisjonen tro når metallsøkere treffes er det jo ikke noe å utsette på gjennsynsgleden. Særlig Viktor tok i mot meg med åpne labber.

For dere som ikke har helt har fått med dere hvem Viktor er, så kan det nevnes at han er stor, brun av farge og usedvanlig glad i godis av alle slag. Beveger seg for det meste på fire ben,deler til daglig avis med PK, har en egen evne til å gjøre seg usynlig når den skal inn i bilburet sitt, er av rasen Afrikansk Løvehund, og ellers en meget lydig kar. Etter at jeg stakk til han en kjeks for noen år siden har Viktor og meg selv utviklet et unikt vennskap. Og jeg er nok ikke den eneste som Viktor har utviklet unikt vennskap med.

Per Bernhard var den neste på trefflisten denne dagen. Per Bernhard og utstillingen hans har jeg skrevet om før. Men for eventuelt nye lesere kan jeg nevne at denne mannen er et vandrende leksikon når det gjelder historie. Han har gjennom mange år samlet en stor samling av historiske objekter. Ivrig metallsøker er han også, og da trenger jeg vel ikke å nevne at han er en meget hyggelig kar. Denne sommeren har han lånt ut deler av samlingen sin til en utstilling på Dovre. Ikke nok med det, han har også lånt ut seg selv som guide.

Så hvis du besøker Dombås denne sommeren, så ta deg tid til å beundre denne utstillingen. Er du så heldig at du treffer Per Bernhard der også, så har du en unik mulighet til å få svar på alle de spørsmålene historielæreren din meldte pass på.

Vi måtte jo selvfølgelig og med stor glede la oss imponere av utstillingen. Så etter masse fin morgensludder hos Roy Ove, og litt trylling for å gjøre Viktor synlig for plassering i buret sitt igjen, kom vi da oss opp til Dombås og fikk utvekslet nye gejensynsgledesener med Per Bernhard.

Ting tar tid, og denne utstillingen var ikke noe unntak. Tiden går fort når man har så mye flott å beundre. Bilder skal tas, diskusjoner om gjenstander skal gjennomføres , smykker og hjelmer skal prøves  må vite.

Da skulle skulle vel alt være klart for å reise til fjells? Nei da, handling må avvikles, pølser må spises og drivstoff må fylles. Køen på den lokale bensinstajon var forresten så lang, at skulle man stilt seg i den hadde nok vært behov for vinterdekk før vi kom oss til fjells. Vinterdekk hadde vi ikke med, så drivstofffylling utgikk.

Metallsøkertid er nok mer fleksibel enn vanlig tid. Tore og Guro som  vi skulle møte på fjellet fikk nok litt ventetid, men som de erfarne metalldetektorister de er, regnet vi med at det gikk greit.

Og så, endelig forlot vi Dombås. Med halvtomme tanker, godt humør og deilig vær startet vi oppstigningen mot dagens søkereventyr.

Om vi hadde nok drivstoff. Vel, det får dere muligens vite i neste episode