Eller femte dag av turen. Eller myggen fra h….. om du vil. Vel uansett fant vi guttene ut at campingen i Gallivare var et helt ok sted å være. Kvelden i går ble avsluttet med en dusj. I samlet tropp inntok Mikkel og jeg det dusjhuset. Hadde nok feilberegnet litt for det var faktisk en brukbar spasertur fra Ottmaris trygge sofaer, til campingens dusj og toalettanlegg. Men frem kom vi. Litt skuffende var det nok at der kunne man bare velge mellom kald og iskald dusj. Og i og med at Mikkel valgte den kalde var det bare den iskalde igjen til meg. Men rene ble vi, før vi marsjerte turen, illrøde i huden etter det kalde vannet, tilbake til Ottmari.
Ole Lukkøye dukket fort opp, men ble dessverre ikke så lenge. Bråvåknet av et sinnssykt regnvær, ispedd vanvittige tordenskrall, som dro igang utenfor.
Ikke fordi at jeg kjenner noen som har vokst opp inne i en tromme. Har ingen grunn til å påberope meg noe slikt. Men dersom jeg hadde hatt det, så hadde jeg våget å påstå at den oppveksten måtte ha vært slitsom.
Det trommet og smalt i hele Ottmari. Tankene mine om venner jeg ikke hadde, ble brått avbrutt av ideen om at det kanskje var lurt å lukke Ottmaris takluker. Og det var nok en glimrende ide. Stormet meg ut av senga, mens himmelens vrede i form av våte dråper, slo mot ansiktet, og fikk skalket lukene. Mikkel på sin side lot seg ikke affisere verken av værgudenes krumspring eller av fars heltedåd. Han sov trygt videre, og etter litt gjorde jeg det samme.
Våknet igjen ved ti tiden. Solen skinte og gradestokken viste + 28. Da er det ikke like tøft å bo på veldig få kvadratmeter når alle luker er skalket. Men vi kom da oss opp og fikk vridd opp sengetøyet. Frokost utendørs, med planlegging av dagens etappe. Noen å tjue mil til den finske grensen hørtes akkurat passe ut.
Men først skulle Ottmari ha morgenstellet sitt. Hun trengte å få tømt blæra,eller tømming av gråvannstank, som andre kaller det, og oppfylling av ferskvannstank. Ferskvannstanken gikk nemlig tom midt i tannpussen. Og her kommer dagens lille tips til andre ferske bobileiere. Husk å skru igjen springen før du fyller opp tanken.
Fikk da tørket meg igjen, og avgårde bar det. Først en liten stopp på Gallivares bensinstajon for fylling av bensin. Til en forandring en ganske stor stasjon. Kom på at der hadde de sikkert muligens sårsalve til Mikkels vonde tå, så jeg ruslet inn og spurte diskré om de kunne ha noe slikt. Tror jeg neppe, svarte mannen bak disken, men la meg sjekke. Og med høy og veldig klar stemme hørte jeg han rope tvers over hele butikken: Grete, denne mannen trenger salve mot sårhet, har vi noe slikt. Grete bekreftet like høylytt tilbake at det hadde de ei, og i mellomtiden nøt jeg alle de andre kundens oppmerksomhet.
Trygt på utsiden igjen, traff jeg på en kar fra samme kongerike som oss, ivrig opptatt med å spa store mengder insekter av frontruta på bilen sin. Skal du over vidda, lurte han på. Skal vel det etter hvert, var svaret jeg ga, hvordan det? Akkurat kommet over sa han, og samme hva du gjør så ikke stopp og gå ut av bilen før du er på den andre siden av den. Myggen er helt sinnssyk akkurat nå . Jeg takket for rådet mens jeg tenkte at så ille kunne det vel ikke være. Akk, så feil man kan ta.
Mer om det senere.
Noen og tjue mil, og trær langt over min telleevne, senere, så sto vi ved grensa til Finland. Vi skal vel stoppe her som planlagt, spurte jeg crewet mitt. Mikkel og Ottmari var derimot av den oppfattning at de gjerne ville se finske trær også. Så da gjorde vi det. Tror nok de fikk tilfredstilt behovet sitt.
Det ble nemlig femten nye mil med trær av finsk opprinnelse. Et av de få unntakene mellom trærne var en liten hytte med et skilt på hvor det sto masse jeg ikke forsto og i tillegg ordet suppi. Da sulten på det tidspunktet var veldig fremtredende, både hos meg og Mikkel, tok vi sjansen på at dette kunne ha noe med suppe å gjøre og svingte innom.
Joda det hadde det. Hjemmelaget laksesuppe. Var nok ikke veldig vant med suppesultne reisende denne finske hedersmannen. Det tok nemlig litt tid å lage suppa, men da den først dukket opp var det i rikelige mengder og med hjemmebakt brød til, som kona stolt serverte. Og med lukten av en fantastisk fiskesuppe blandet med lukten av myggspiral hev vi oss over maten. Riktig koselig ble det, med en fin prat på blandingsspråk og jaggu fikk vi pannekaker til dessert også.
Tiden går fort i godt selskap. Ikke minst når det er fantastisk laksesuppe og pannekaker til. Faktisk så fort at den nydelige sommerdagen hadde forandret seg til en ikke fullt så nydelig sommerdag, med et skikkelig uvær under oppseiling. Ottmari snurret som vanlig igang på første forsøk, og i et voldsomt regnvær fylt med lyn og torden var vi omsider igjen i Norge. Men snart lettet været og i selskap med en flott regnbue nærmet vi oss Kautokeino.
Var begynt å kjenne at jeg var klar for å parkere for natten på dette tidspunktet, og vi begynte å se oss om etter en campingplass for natten. Men først en liten stopp for å tilfredsstille ett av naturens krav. Skjønte da at mannen utenfor bensinstasjonen ikke hadde overdrevet myggproblemet på noen måte. Snarere tvert imot.
Hørte formodentlig at det ble ropt etagilde inne i fra buskene, og dermed heiv horder av mygg seg over oss. Og her snakker vi tomotors mygg. Med en stor samling nye stikk og mye mere blodfattige hev vi oss inn i Ottmari igjen. Værst gikk det nok utover min kjære sønn. I skrivende stund minner han om noe som er konstruert av Legokonsernet.
De tomotorsene kostet meg over ti mil med endeløse veistrekninger ekstra i dag. Ottmari nektet nemlig plent å stoppe igjen før vi var trygt nede ved Altaelven. Endelig fant vi en campingplass som så brukbar ut. Svingte inn og lurte på om de hadde plass.
Joda, ingen problem. Problemet oppstod først da det kom til betalingen. Kortautomaten hadde nemlig tatt kvelden før oss, og nektet plent å virke mer. Med en ujevn blanding av norsk og svensk valuta, ispedd litt euro løste problemet seg.
Klok av skade fra spaserturen i går kveld, spurte jeg så damen bak kasseapparatet: Hvor er den fineste plassen du har ledig å stå i forhold til avstand til do og dusj?
Det avhenger vel litt av hvor pissatrengt du er det, svarte hun. Men det er veldig fint nede ved elva
Så i natt skal Ottmari være soverom med elvutsikt.
PS. Kunne også skrevet om en liten spasertur vi hadde etter vi hadde rigget oss til, og hvordan vi traff en samejente vi ble sittende å prate med rundt bålet hennes, mens jeg drakk denne turens første øl. Og ikke minst hvor godt den smakte. Men nå har bruset fra elven gjort meg så søvnig at det får bli til en historie en annen gang.
Hei Per og Mikkel.
Har fulgt dere på myggruta, det er nok ikke den lureste tia å gjøre vidda på. Hvis dere er i Alta nu,og det kan være av interesse å gå på museet å få opplysninger om din oldefar Gustav F. Lund.Ellers har vi her i Vesterålen hatt et nydelig vær i sommer, ca. 30 gr. ei kort tid i helga, men i dag regner det, og det gjør bondens aker gått, håper det ikke vare så lenge før sola er tilbake. Hvor går vegen videre ?, vi er nu foreløpig heime hvis dere tar turen om Vesterålen.
Så må dere kjøre pent og forsiktig på de nord-norske smale vegene. God tur videre.PS. Ikke så mange mygger her.
Hei Selma.
Takk for det. Vet ikke hvor turen går videre, men må vel innom Nordkapp vel som de seriøse turistene vi tross alt er. Museet hørtes også lurt ut. Skal prøve det. Ellers har vi ingen planer, men kjører vi innom Vesterålen er det klart vi stikker innom og sier hei.