Ottmari, metallsøkerbilen som ble bragt hjem i forrige artikkel her på Metallsøkerposten, fikk i løpet av noen dager mye stell og enda mer kjærlighet. Skulle jo bare mangle, så snill som hun er.
Onsdag sånn ca midt på dagen sto hun ferdig oppakket, klar for et nytt eventyr. Hun, Mikkel (min sønn), og meg selv var enige om at Finnmark hørtes stilig ut som reisemål. Klær, metallsøkere og annet turutstyr ble fylt i bilen, og med «vær nå endelig forsiktige» rop fra en småengstelig mor, tøffet vi avgårde.
Bestemte oss for å kjøre gjennom Sverige, så inn i Finland og innta Finnmark fra Kautokeinosiden. Fordelen med å kjøre Sverige er bedre veistandard, mindre bomavgifter, høyere fartsgrenser og billigere priser på det meste (Gud signe mitt dyre fedreland). Ulempen er jo at det ikke er tillat å metallsøke i sveariket. Men som sagt, Sverige ble valgt ut fra logistikkhensyn.
Europavei 18 ble erobret med en turtallsvillig Ottmari og en ferieklar far på gassen. Mikkel programmerte GPS. Mellom Ørje i vest og svenskegrensa i øst, har min venn Tom hytte, og i og med at vi allerede hadde kjørt nesten en time, passet det bra med en kopp kaffe og litt juging der. Bare litt, for vi hadde noen kilometer igjen.
Rask stopp i Tøcsfors for litt harryhandel. Ble forresten ikke så veldig rask, da undertegnede klarte å putte tiern i feil hull på handlevogna, med medfølgende raserianfall for å få den ut igjen. Heldigvis var raserianfallet såpass høylydt at en Vekter kom over for å se hva som sto på. Hjelpsom som han var, lånte han oss en annen vogn, så vi fikk handlet mens han dirket handlevogna vår. Kjekk kar.
Nesten til Karlstad bar det før vi tok av nordover på Europavei 45. Milene sklei unna og etter mye tid var vi i Mora. Jeg benyttet anledningen til å forklare Mikkel at det var nettopp her Morakniven kom i fra. Han nikket uinteressert, og var mere opptatt av at vi burde finne oss en campingplass der uavhengig av hvor i verden morakniven kom fra . Vi prøver en halvtime til vel, mente jeg. Motvillig gikk han med på det. Syntes nok vi hadde kjørt nok denne dagen.
Det ble en lang halvtime. Var plutselig ikke en campingplass å oppdrive. Ikke noe særlig annet heller for den saks skyld, med unntak av skau da. Dette kan bli en lang natt forklarte jeg Ottmari som jobbet seg opp en bakke, og Mikkel som jobbet seg ned i drømmeland. Ikke mye respons, Ottmari ba om et lavere gir og Mikkel svarte ikke i det hele tatt.
Men i Sveg løste heldigvis ting seg. Der lå det nemlig en campingplass. Stengt for natten selvfølgelig, men vi dro frem det gamle ordtaket om tillatelse og tilgivelse og de greiene der, og fant oss en plass hvor vi fikk koblet strøm på Ottmari. Etter en lang dag og femti-to mil på vegen var det ikke fælt å legge seg.
Ble liggende å tenke litt før jeg sovnet. Var nemlig noe rart å ligge der i Sveg. En av mine yndlingsforfattere, Henning Mankell, er nemlig fra Sveg. Og akkurat den boka jeg leser om dagen og som lå ved siden av meg i Ottmari denne natten, omhandler noen grusomme mord akkurat der i Sveg. Sikkert i samme skogholt som vi lå i også vil jeg tro. Heldigvis kom Ole Lukkøye å hentet meg før en av Mankells mordere gjorde det. Boken heter forressten Danselærerens tilbakekomst, og anbefales hvis du ikke skal overnatte på en campingplass i Sveg.
Torsdag våknet vi til tredve varmegrader og sterke hetetokter på innsiden av Ottmari. Frokost ble inntatt, kropper ble pusset og tenner vasket eller tvert om. Ottmari ble fikk også sitt stell og campingdamen fikk pengene sine, og var ikke det minste erglig.
Turen fortsatte nordover. Et lite råd bare fra en fersk bobileier til eventuelt andre ferske bobileiere. Det er lurt å skru igjen tappekraner på alle vanntanker før man kjører. Vi fikk stengt våre etter å ha vasket litt svensk landevei. I Østersund klarte vi elgant å kjøre oss litt bort i forbindelse med noe veiarbeid. Har en følelse av at noen hadde moret seg med å snu på noen omkjøringsskilt. Rota en del før vi var ute på E45 igjen og GPS dama protesterte vilt og høylydt, men vi fikk sett deler av broderlandet sikkert ikke mange andre har hatt gleden av å se.
Videre nordover. Nå er det noe begrenset hvor mye man kan skrive om svenske trær og skilt som det står Loppis 300 meter på, så jeg tror jeg lar være. Uansett var det to sultne reisende og en bobil ved navn Ottmari som passerte grensen til svensk lappland og bygrensen til byen Dorotea ved åtte tiden i går kveld. Først litt mat og så campingplass var det enighet om. Fant oss en cafe. Sorry, men hvis du tar en hamburger, tar av hamburgerbrødet og slenger på en klatt kryddersmør fra ICA, bør du fortsatt ikke servere det som grillbiff.
Men campingplassen var ok. Hadde planer om å skrive denne historien da, men mangel på nettdekning gjorde heller at jeg brukte kvelden på å la meg ettertrykkelig slå av junior i minigolf. I tillegg til at vi begge slo i hjel store mengder mygg. Myggolje av typen jungelolje er nå kjøpt inn i alvorlige mengder.
Treg start i dag, og mange mil på vegen. Kunne skrevet mye om trær og Loppiskilt i dag også, men lar være. Kan jo nevne at de første reinsdyra begynte å poppe opp i dag, og at vi nå i skrivende stund befinner oss i Jokkmokk hvor de har veldig god Pizza. Mikkel gikk forresten på trynet i dag og opererer nå med blå stortånegl på venstre fot.
Og det beste av alt er at vi nå nærmer oss Finnmarksvidda og metallsøkerterreng. Må bare en kjapp tur innom Finland først.
Herlig! Føler som om jeg er med på turen. Gleder med stort til fortsettelsen.
Takk for det Terje, og velkommen skal du være