En av de fineste tingene med metallsøkerhobbyen, er alle de spennende funnene du gjør. Spenningen ved å grave og opp og finne noe som ingen andre har sett på kanskje flere hundre år. En mynt, en gammel skje, en spiker, you name it.
Men de aller fineste funnene jeg har gjort etter at jeg startet med denne hobbyen er de jeg slipper å grave opp. Heldigvis for det, for de funnene er nemlig nye venner og bekjentskaper.
Mange flotte bekjentskaper har det blitt gjennom årene. Nesten rart å tenke på hvor mange kunnskapsrike mennesker som driver med metallsøking. Kanskje ikke så rart forresten
En av disse er Ole Christian. En ung mann i sin beste alder som leste og skrev seg inn i min vennekrets i fjor en gang. Dere har vel alle lest og ledd av Oles kommentarer som han flittig deler ut her på bloggen min. Og hvis dere ikke har gjort det. Vel, skyld dere selv. Jeg for min del, ler i hvert fall mye av kommentarene hans. Men det kan jo ha med min forferdelige dårlige sans for humor å gjøre selvfølgelig. Ole sin er minst like dårlig, men til tross for det er han en ærlig kar med høy moral Og det er fine egenskaper å ha det.
Dessverre har ikke Ole Christian og jeg fått så mange søkerturer sammen. Tilfeldighetene har gjort det slik. Men det er noe vi må se å få rettet på. Ikke sant Ole? Vi har derimot møttes en del i andre søkerrelaterte sammenhenger, og en del telefonkontakt har det også blitt.
Forrige uke ringte telefonen min veldig. Mange av dere ville sikkert nå gjette på at det var Ole Christian som ringte. Men der gjettet dere feil. Det var nemlig en ung damestemme i den andre enden som hadde mistet smykket sitt. Hun hadde funnet Tapte smykker siden min på nettet og nå ringte hun for å be om hjelp.
Dessverre sto jeg opptatt til halsen i andre ting, men hjelpe skal man jo, må vite. Man har da brukt deler av barndommen blandt Lord Baden Powels tilhengere
Hvordan skulle jeg få hjulpet denne damen da? Vel for meg var ikke det noe stort problem. Jeg ringer Ole Christian. Da pleier nemlig ting å ordne seg. Så også denne gangen. Klart jeg kan hjelpe til svarte Ole Christian. Bare kom med telefonnummeret.
Av forskjellige grunner, ble det ikke noe leteaksjon for Ole Christian den dagen, men dagen etter rykket han ut i det verste regnværet i manns minne. I hvert fall i den unge mannens minne, forstod jeg i ettertid. Guffent terreng å lete i var det også, så håpet om ringfunn var vel ikke det største.
Men Ole leverte. Leverte både en gjennfunnet ring til en lykkelig eier, og en historie med happy ending til meg. Den første delen mens han ble gjennomvåt i regnværet, den siste delen mens han vred opp klærne sine igjen. Bilde av ringen klarte han også å få tatt. Og hvilken nydelig ring det var også.
Flott jobba Ole Christian. Stor takk og honnør til deg. Du skal ikke se bort fra at jeg ringer deg neste gang det regner også.
oi oi, her var det mange lovord, og jeg bøyer meg lett i støvet. Takk Takk.
Vil bare si at jeg gjør tørr oppdrag også…..
Fullt fortjent, Ole Christian. Tror du er best i regnvær, jeg. De litt kjipere, i solskinn og oppholdsvær, kan jeg ta.