Som jeg avsluttet forrige innlegg med, så returnerte ett stykk metallsøker og dens eier for å montere trampoline sammen med barna. Far er hjemme, nå skal vi sette opp trampolina dere har mast om så lenge. Har ikke tid i dag sa eldstemann og forvant ut døra på rollerblades. Ikke jeg heller svarte den yngste og skar av gårde han også. Vel da tar vi det vel en en annen dag da, sa jeg.  Kanskje jeg like gjerne kan stikke tilbake på jordet en tur da kjære?

Med trykk på kjære.

Kjære hjalp ikke en dritt. Kona hadde andre oppgaver av hagetypen til meg. Tuslet ut og satte i gang. Ble ikke mye fart på det. Tankene begynte å sirkle rundt mysteriet med vertshusjordet som jeg skrev om for noen dager siden.  Hvor kunne dette vertshuset ha ligget? Stemte teoriene mine?  Måtte dele teoriene med kona, og etter et par timer ga hun opp. Stikk ut å søk du. Her får du ikke gjort noe nyttig allikevel.

Hardt å rive seg løs fra slikt interessant hagearbeid selvfølgelig, men jeg klarte det. Ikke lenge etter parkerte jeg på jordet.  Klargjøring av utstyr og avlåsing av bil gikk fort. Litt for fort viste det seg, men mer om det siden.  Fortsatt like mye skrot i bakken, så jeg stilte metalldetektoren på raskeste program.

Hadde vel beveget meg et par hundre meter, da det nydeligste myntsignal nådde meg. Og opp av bakken kom den. Mynten. Så at den var stor. Dette var spennende. Veldig spennende….

Helt til jeg så at det var en 20 kroning med bilde av kong Harald V på. Nedtur var det, men bensinutgiftene var i hvert fall dekket. Trøstet meg med det og fortsatte søkinga. Litt søppel og så dukket det opp en ringlignende ting. Ikke lenge etter, før dagens muskettkule ble funnet. Og så var alt duket for en mynt, slik jeg oppfattet det. Og mynt ble det. 2 øre, svensk, fra attennoenogsytti.

Fornøyd med 2 øren, og med nesa nede i et nytt hull, ringte telefonen. Det var Ronny som lurte på om jeg hadde funnet noe. Bare litt småtteri svarte jeg og ramset opp et par mynter, en ringlignende ting og en muskettkule. Mener i hullet du graver opp nå, fortsatte Ronny. Har mannen blitt synsk, undret jag meg, mens jeg vred på hodet. Hadde ikke noe med synskhet å gjøre. Hadde mere å gjøre med at han sto parkert oppe ved jordekanten

Ikke noen grunn til å bruke opp flere tellerskritt så Ronny tok seg en tur ned til meg, og en hyggelig prat ble det. Han hadde vært over på en strand og plukket litt mynter etter forrige natts russefeiring. Fornøyd med det, satte han litt etter kursen hjemover.

Og det hadde jeg også tenkt til. Søkte meg tilbake mot bilen. Et par stopp selvfølgelig, for å plukke opp to nye knapper til knappesamlinga mi.

Vel tilbake ved bilen, da dagens nedtur kom. Kunne nemlig ikke finne bilnøklene mine. Sjekka lommer og funnveske . Neida. Ikke var de der neste gang jeg sjekket. Ikke tredje gang heller. Heldigvis har man jo metallsøker må vite, så etter en rask telefon hjem for å fortelle at jeg synes kald middag passet godt til kvelds også, søkte jeg meg utover jordet igjen. Denne gangen på jakt etter bilnøkler.

Ikke alltid lett å huske akkurat hvor man hadde gått. Spesielt ikke på et stort jorde, på jakt etter små bilnøkler. Falck var et navn som stadig dukket oftere opp etter hvert som tiden gikk. Men det var jo rart da, pleier jo å finne bortkommende ting for andre. Så hvorfor ikke nå? Igjen slo første læresetning om metallsøking ned i meg.

Du kan ikke finne noe som ikke er der

Ny sjekk av lommer. Ikke noe. Ny sjekk av funnpose. Ikke noe der heller. Men i søpleposen lå de. Hvordan de hadde havnet der vet jeg ikke. Ikke var det så nøye heller. Det viktigste var at de var tilbake i god behold hos en bekymret eier.

Men tilbake var de, og ikke lenge etter var jeg det også. Tilbake hjemme altså. 

Og kald middag til kvelds, smaker helt ok.