Det var jo den søndagsturen jeg skulle fortelle om. Om det ble noe gull eller ikke forrige helg.
Vel, kan jo starte med å si at jeg ikke dro i gang søndagen spesielt tidlig. Tøfla litt rundt på parketten, mens jeg tenkte ut hvor det kunne være lurt å prøve seg. Skjønte jo at jeg måtte av gårde. Kunne liksom ikke la denne helgen gå over i historien som gulltom. Spesielt ikke uten å ha utnyttet tiden og dagene maksimalt. Man kan nemlig utvikle lavt selvbilde av slikt, og det vil man jo ikke.
Ringte over til Ronny og la frem planen min om hvor vi kunne prøve. Og han var ikke mannen som var uenig. Ble enige om å møtes der, og så var det bare nødvendig morgenstell av søker og søkerist som sinket avgangen.
Ikke lenge riktignok, og før noen visste ordet av det svingte jeg bilen ut av gårdsplassen. Overskyet, småsurt, men regnfritt holder for meg tenkte jeg mens lot radioen ta seg av underholdningen. Måtte en liten bråstopp hos en kompis underveis, tok ikke lang tid, og så var jeg på stedet.
Ronny var der allerede. Hadde ikke ventet noe annet. Han er god på tjustartene den gutten. Litt mynt hadde han funnet, men det brukte jeg ikke så langt på å ta igjen.
Atter en gang viste F75 styrke. Vi hadde gått over dette stedet mang en gang før, men fortsatt dro vi små mynter opp fra stor dyp. Litt søppel også selvfølgelig, men mye mer mynt enn forventet.
Ronnys kjære Marianne, dukket også opp etter hvert, for å delta i det gode selskap. Så siste delen av dagen var vi tre som søkte.
En del hundeluftere og andre «vi-liker- å-bevege-oss-på-beina» mennesker, hadde våget seg ut i høstsøla. Flere kom bortom for å prate og titte litt, og mange av dem viste frem overasket ansikt over hvor mye jorden gjemmer på.
Men det var jo gull jeg var ute etter. Kunne jo ikke bare stå der og imponere folk med småmynter. Etter hvert som mørket stadig krøp innpå oss, og bakgrunnslyset i søkerdisplayet tentes, jo mere desperat ble jeg i sveipinga av søkeren.
Og så kom signalet. Svakt lite bipp fra ganske langt nede i bakken. Var nok søppel tenkte jeg, men det var liksom en fasthet i lyden som gjorde at jeg ikke helt fikk det til å stemme heller.
Og opp av bakken kom den minste gullmedaljongen jeg har sett noen gang, tror jeg. Det var bare så godt å finne den, der jeg stod i tussmørket. Sikkert ikke verd noe som helst, i kroner og ører, men helgens mål var omsider nådd. Og jeg kunne triumfere hele veien hjem.
Og det gjorde jeg. Alt i alt, en ganske grei helg. Skal jo ikke så mye til det da. Det er jo som de vise sier:
Den dårligste dagen ute med metallsøkeren, er mange ganger bedre en den beste dag på kontoret.
Fisher F75LTD er rå, ikke tvil om det. Desverre er den utsolgt fra fabrikken og det finnes bare et fåtall igjen på lager hos forhandlere. Har fått bekreftet at F75LTD var ment som en limited edition serie for Fisher entusiastene, men F75 standardutgaven er jo rå nok i massevis for de fleste.
Ikke tvil om at F75 er blandt det råeste du kan få tak i på markedet i dag. Og jeg er helt enig i at den klarer seg veldig lenge for selv den erfarne bruker. En skikkelig fullblodssøker 🙂
Per gutten min, nå er det dårlig med nyheter. skjer det ikke noe på denne tiden, eller er søkeområdet begrenset for tiden.
Hei olferen. Nei nå er det frost og umulig å grave vet du. Det er jo ikke som hos dere golfere som kommer til ferdige hull 🙂 Er du i Noreg eller har du reist til sydligere breddegrader kanskje? Uansett, en riktig god jul til deg og dine.