Skrev jo i forrige innlegg at jeg skulle fortelle i dette innlegget hvordan lørdagens søkertur gikk. Og det skal jeg gjøre. Det er nemlig fort gjort. Regn og kulde sørget for at turen ganske enkelt ble avlyst.
Lørdag kveld ringte Per Kristian og lurte på om jeg hadde noen planer for søndag. Opplyste han om at ut fra måten han spurte på skjønte jeg at han hadde det, og da betød det jo at jeg ville være med. Så da hadde jeg plutselig planer for søndag også, var bare spent på hvor vi skulle . At vi skulle søke skjønte jeg jo. Per Kristian forklarte at han og Åsmund hadde tenkt seg opp på jordet der jeg fant sildeflassen for noen turer siden. Hørtes veldig greit ut for meg. Samtalen trakk ut litt tompreik til og ble avsluttet med forståelse for at han skulle ringe meg når han var underveis på søndag.
Og det gjorde han. Jeg satt godt plasser i morgen godstolen min og kjempet med øyelokk som ikke ville henge oppe, da startsignalet kom. Henter Åsmund nå, ses på jordet.
Innsamling av termos, ekstra genser (været var ikke helt på gofot) og metallsøker gikk fort unna. Litt i tvil om hvilken søker jeg skulle velge, den gamle trygge som jeg kjente eller prøve den nye søkeren. Valget falt på den nye Xp søkeren. Ut i bilen med greiene og inn igjen med meg for henting av atter en genser. Forferdelig grøøsent denne morgenen, serru.
Avgårde bar det. Rett vest, bokstavlig talt. Nøyaktig da jeg var langt nok vest, var det bare å parkere. Ingen Per Kristian og Åsmund så jeg ringte dem i samme øyblikk som de la til rett bak meg.
Vanlig bla bla, mens søkere ble funnet frem og justert. Kjente jeg slet litt med innstillingene på den nye søkeren, men ¨brukte hukomelsen metoden etter beste evne, før skar etter de andre utover viddene. De var allerede godt i gang og hadde allerede gravd litt skrot da jeg hev meg inn i kampen.
Stor områder å søke over og mye jern i bakken bød på nok av utfordringer for tre staute søkersvingere. Spredde oss utover det første jordet . Åsmund tok venstere ving. Jeg den høyre og Per Kristian søkte i midtfeltet. Og innemellom skar den stor svarte hunden fra sist gang, frem og tilbake mellom oss. Vennlig som alltid var den, og da Per Kristian hadde litt snacks fra eget hundehold i lomma, var lykken gjort. For hunden sin del i hvertfall.
For oss andre var det heller dårlig med funn . Rustne jerndeler har aldri hvert noe favorittfunn, og ikke er jeg noe glad i hundeesnacks heller. Det siste spilte ikke noe rolle uansett. Siste snacksbiten hadde forvunnet ned i hundegapet og eieren av gapet hadde gått lei og forlatt oss. Ved første pause, var mitt beste funn, litt av en lekpistol, Åsmund hadde en uleselig mynt og Per Kristian hadde funnet en liten ring han hadde mistet igjen.
Pauset oss fort ferdig og jakten var i gang igjen. Pausepraten hadde gått på vurderinger av hvor det kunne være noe å finne i dette området. Var helt sikre på at det må ha skjedd mye her, men hvor?
Grublende på dette spørsmålet fikk jeg et flott myntsignal. Var like ved der jeg fant sildeflassmynten fra 1812, sist jeg var her. Endelig, tenkte jeg og plantet spaden i jorden. Opp poppet det en 2 skilling fra 1810. Ganske ok stand var den i også. Fullt leselig i hvert fall. Hadde jeg funnet området. I samlet tropp gikk vi nøye over feltet. Åsmund og Per Kristian plukket opp hver sin Oscar II mynt, men ellers ikke noe. Spredde oss igjen og fortsatte.
Oppdaget plutselig en av gårdens beboere som hadde satt kursen mot meg, på firehjulsmotorsykkel. Artige de ATVene. Har satt opp en sånn på tingjeggjernevilhalista mi . Uansett, en hyggelig prat ble det, med innlagt beundring av nyfunnet 2 skilling.
Begynte å bli litt utpå dagen nå, så etter litt mer søking, arrangerte vi ny vurderingspause med kaffe til. Severin hadde også stukket innom for å se hvordan det gikk. Alle hadde funnet litt uten at det på noen måte hadde tatt av. Åsmund hadde funnet igjen ringen til Per Kristian, som var glad for det, og været ble stadig surere og mer regntungt.
Uten at jeg husker helt hvem, så var det en av oss som gjorde resten av oss oppmerksom på et svært eiketre langt der borte. Gamle eiketrær står ikke bare henslengt helt uten grunn, så vi bestemte oss for å prøve et søk i den rettning.
Så mens de første regndråpene forsuret været yttligere, beveget vi oss mot eika langt der borte. Skulle dette være dagens vendepunkt.
Kunne virke sånn. Jeg fikk det første signalet. En metallplate med noe som kunne minne om en fransk lilje dukket opp. Til jeg har funnet ut hva det kan være arkiveres den under dings eller greie. Men et artig funn var det. Hadde nesten ikke rukket å skryte av den engang, før Per Kristian fant noe som en hang kan ha vært en sølvmynt. Om det er det den har vært, vet vel bare dingsen sjøl, evntuelt traktoren som hadde lemlestet den. Synd den var i så dårlig stand, men Per Kristian lot seg trøste like etterpå av en ny dings preget med den norske løve.
Og da Åsmund fant en løve til, denne gangen på en gammel uniformsknapp, ja da forstod vi at endelig var vi på vei inn i riktig område. Og det var sannelig en god nyhet.
Den dårlige nyheten derimot, var at vi nå begynte å bli småvåte, veldig frosne og sultne etter syv timer på jordet. Så etter en lang , men rask tilbaketrekking til bilene, dro vi hvert til vårt, for opptining og andre nødvendigheter for øking av blodsukker.
Men nå vet vi hvor vi starter neste gang.
Fin historie!
Har dere laget en permanent avtale med bonden som eier dette jordet eller? At dere bare kan komme å gå når dere vil, eller spør dere for hver gang?
Jeg er fersk og har littt motforestillinger mot å bare traske rundt uten å snakke med bonden først….. er det sånn at det er «key» lioksom bli kjent/kompis med bøndene i nabolaget for å spontant bare avtale en tur??
Hittil har jeg spurt to bønder og de har begge sagt ja, men jeg har måttet ringe på hos de på døra med lua i hånden og gjort avtaler for en dag av gangen liksom… hva er strategien deres, dere mer hardbarka søkere?? (så har jeg ikke funnet noe annet enn patronhylser på de jordene jeg har vært heller da…
mvh
Martin
Hei Martin. Det varier fra sted til sted. Ofte er det sånn at man sier fra når man kommer og når man drar. Mange grunneiere vil jo gjerne se hva man har funnet, og det er jo hyggelig. Andre ønsker ikke å bli forstyrret, så det er bare å komme og gå som man vil. Noen sier ganske enkelt nei, og det er jo bare å akseptere. Prøve et annet sted i steden. Og ved ja, oppføre seg skikkelig, rydde opp etter seg og fremvise normal folkeskikk kommer man langt med. Og rykter sprer seg fort 🙂
Flott 2 skilling Per! Grattis. Den har du ikke vaska mye, patinan er jo helt strøken. (Fant en 1 skilling selv i dag fra 1771, sendt deg mail og bilder)
Til Martin vil jeg si: Hei! jeg er også helt fersk, (en drøy uke eller så) og jeg spurte bonden, fikk ok og når jeg var ferdig, viste jeg alt jeg hadde funnet, (også skrapet og gamle jordbruks detaljer, du finner ALLTID mye av det hvis du graver hver gang det piper) og lurte på om han ville ha noe av det, da det tilhørte gårdens historie..han takket vennlig nei, men henvisning til at det allerede stod nok skrot på låven.
Så spurte jeg, jeg var ikke helt ferdig med jordet, og lurte på om jeg kunne komme en annen dag, Joda, det var greit, så spurte jeg om hvilke andre jorder som var hans, og han tegnet og forklarte. Da spurte jeg om jeg kunne gå der og, og det var lungt.(Nå har jeg kyssa litt på datra hans, men det var 25 år siden, og kunne sikkert slått begge veier om han husket det…..) Jeg spurte om han ville jeg skulle si i fra når jeg var der (nettopp for å unngå det du tenker på) men det trengte jeg ikke.
Nå hører det med til historien at en av grunnene til at jeg viste han alle «funn» rent bortsett fra at det var riktig å gjøre, var at jeg ville han skulle se at jeg hadde rydda bort 3 kg. skrap fra jordet hans.(tannkremtuber, hårspray, ølbokser, korker, og stål/jernskrap (og 3 mynter!)
Korn vokser ikke på rustent jern vet du…..
Lykke til!
haha, føler jeg er litt sånn copycat nå, det er jo 2 skillingen jeg fant i dag, samme årstall og alt..morro a gitt.
TAkk for svar alle sammen!