Noen kom tilbake

av | okt 14, 2009 | Funn, Søkerturer, Søking på land | 13 kommentarer

Knud tok fatt på de siste bakkene opp mot den gamle gården. Føttene hans beveget seg stadig saktere. Han gruet seg veldig nå. Levde de fremdeles? Hadde de det bra? Det stod ikke så bra til, den gangen for over tjue år siden. Den gang da han forlot dem.

Diskusjonen hadde gått lenge. Det var ikke arbeid for han her. Det var blitt mindre arbeid for alle . Den norske befolkningen økte i et rasende tempo. Nedgangstider over hele landet. Men stadig oftere fikk de høre om det forgjettede landet på den andre siden av det store havet. Hvor alt lå til rette og alle ble rike. Lenge siden han hadde bestemt seg for å reise. Foreldrene hans var sterkt i mot det. Den Amerikanske borgerkrigen var i full gang , og båtbillet kostet.

Han argumenterte så godt han kunne. Bare frivillige behøvde å delta i borgerkrigen. Det var ingen fremtid for han her i landet. Broren skulle overta gården her. Greit nok det, han var ikke interesert i jordbruk. Men selv om han ikke var det, så kunne han få land gratis i midtvesten, om alt annet skulle gå feil.

Ingen ting hjalp. Moren bare gråt hver gang temaet kom opp. Faren reagerte anderledes, forklarte at han hadde sagt sitt, og fordypet seg i bibelen sin. Reisen ble stadig utsatt. Lot dem vinne, hver gang.

Til 1866. Borgerkrigen var over. Bilettprisene hadde blitt mye billigere. Ved å reise til Quebec kunne han slippe unna med 15 spesiedaler. Han tok det opp ved midagsbordet. Jeg har bestemt meg nå åpnet han samtalen, jeg reiser. Vi skjønte det sa moren stille, mens hun så bort på mannen sin. Han sa ingenting. Er du helt sikker? Ja , svarte han. Så ned i bordet. Orket ikke å møte blikkene deres. Faren reiste seg brått, gikk ut av rommet. Moren brøt stillheten. Du vet at vi sansynligvis aldri vil sees igjen sa hun. Denne gangen gråt hun ikke, men han så at øynene hennes var fulle av tårer. Orket ikke å svare, orket ikke å tenke på det heller. Hun hadde jo rett. Broren sa heller ikke noe. Han pleide ikke det.

Faren kom inn igjen. La en pose med  penger foran han på bordet. Vi skjønte det ville skje, sa han. Her er litt penger vi har spart til reisen din. Må Gud beskytte deg. Så snudde han seg brått og gikk ut igjen.

Reisen hadde vært grusom. Overfyllt båt, dårlig vær og sykdom. Mang en gang angret han bittert på valget sitt.

Møte med canadiske myndigheter gikk lettere enn han hadde trodd. Satte kursen sydover og så lå mulighetenes land der. Lå bare å ventet på lykkesøkerne, lykkesøkere som han.

Han forsto snart at mulighetenes land,  ikke nødvendigvis var det for alle. Ikke for han og mange med han. Jobber var det nok av, men dagene var lange og betalingen dårlig. Grøftegraving og jernbanebygging var hardt arbeid under dårlige kår. Hvordan han overlevde tyfusen han pådro seg, lurte han ofte på. Kom frem til at han var sikker på at faren ba for han der hjemme, og det måtte være grunnen. Mange som ikke var så heldige. Tanken på å reise hjem igjen dukket stadig oftere opp. Orket ikke skammen. Orket ikke en gang å skrive hjem, sånn som ting var. Hadde jo lovet de gamle en suksesshistorie.

Høsten 1874 satte han kursen mot midtvesten. Måtte bare inse at det måtte bli gårdsdrift  på han også. Uansett hvor lite han trivedes med det. Men han var for sent ute. Nedgangstidene hadde startet og i tillegg var det store problemer med indianerne i område. Gård på gård ble brent ned. Hele familier ble utryddet. Tanken på å reise hjem meldte seg igjen. Men nei, han kunne ikke. Eide ikke mye her i verden, men stolheten sin, den  hadde han fortsatt.

Tyfusen hadde satt sine spor. Tungt kroppsarbeid kunne han ikke fortsette med. Hæren trengte folk, for å få bukt med indianerproblemene, men han ville de ikke ha. Kortspill og strøjobber holdt liv i han, mens han i sene nattetimer lengtet hjem.

Butikkjobben dukket opp i New York mange år senere. Ikke akkurat det han hadde drømt om, men det ga penger til ett lite rom i bakgården og litt mat. Hyggelig sjef hadde han også, svensk og ga han ofte litt gratis mat fra det som ikke ble solgt. Knud skulle bare ønsket at Svennson ikke dunket hans så hardt i ryggen hver gang han fortalte en vits om nordmenn. Men han bet tennene sammen og lo med. Visste jo at hver gang han slapp å betale for maten kunne han putte vekk litt penger. Visste han ville reise hjem igjen, ville ikke innrømme det, men visste det. Brevet var fortsatt ikke skrevet. Var liksom for sent nå.

Første mai attenåttiseks var den store generalstreiken i gang og Knud var arbeidledig igjen. Gjorde ikke noe denne gangen. Han skulle hjem. Han skulle hjem nå. Tyve år var nok. Men hadde han noe å komme hjem til? Levde de gamle? Og ville de ha noe med han å gjøre? Han visste inne i seg at han hadde skuffet dem.

Reisen tilbake gikk fort, selv om han syntes det gikk alt for sakte. Dampbåter hadde overtatt for seilskutene og selskapene konkurerte om å få posten raskest over Atlanteren.

Smaalensbanen hadde blitt åpnet mens han var borte, så turen fra Kristiania gikk unna i raskt tempo. Alt for raskt syntes han nå. Gruet seg. Gruet seg stadig mer, jo nærmere han kom. Var usikker på om det var røyken fra lokomotivet eller spenningen som gjorde han kvalm.

Bakketoppen var nådd. Huset sto der i fremdelesl. Veien gikk i en slak sving rundt jordet og inn på tunet. Han måtte smile litt da han tenkte tilbake på hvor sinte de gamle alltid ble, da han og broren sparte tid ved å løpe over nysådde jorder i barndommen. Skulle ikke gjøre det i dag.

Da fikk han øye på henne. Så gammel hun så ut, der hun satt på krakken. Han begynte å gå mot henne. Så at hun reiste seg opp, hadde fått øye på han. Han fortsetter å gå. Ser at hun løfter armen å skygger for solen der hun prøver å skjønne hvem fremmedkaren er. Han løfter armen forsiktig og vinker. Hun står urørlig.

Stopper. Skal han snu å løpe sin vei. Mest lyst til det. Forsvinne før hun gjennkjenner han. Går litt til. Stopper igjen. Kan se ansiktet hennes tydlig nå. Ser tårene og skjønner at moren har gjenkjent han.

De ser på hverandre, i sekunder som føles som evigheter. Så løfter hun armene mot han og han begynner å løpe. Mot henne. Sparer noen få meter på å krysse over hjørnet på jordet. Hiver fra seg sekken og jakka . Ser ikke myntene som faller ned blandt kornspirene. Han er hjemme.

Over etthundreogtjue år hadde gått siden den gang, der jeg sto på dette jordet ved åttetiden i dag morges. Kuldegrader og rimfrossne opplevelser var ikke det jeg så mest fram til, men jeg hadde litt tid å slå ihjel, så hvorfor ikke søke litt.

Første forsøk ble helt av seg selv laget i en sirkel som endte tilbake ved bilen , for henting av mere klær. Boblejakke og fora hansker kom godt med. Hadde ønska meg et par støvler også, men de var glemt igjen hjemme. Så med frossne tær, men ellers ikke så værst, fortsatte søket. Litt jernsøppel ble gravd opp før det dukket opp litt mer skrot. Det eneste som avløste de funnene var en telefon fra Per Kristian og enda litt mere skrot.

Men så kom myntsignalet, og opp av bakken kom den. Tok litt tid før jeg skjønte hva det var. Stemte liksom ikke med noe mynt jeg hadde funnet før. Snudde og vendte på den og plutselig så jeg hva der var. En Indian Head Penny. Litt gnukking senere  kunne jeg skimte årstallet.  1886. Helt utrolig. Stor jubel hver gang noen finner en Indian penny på amerikanske metallsøkerforum, og nå har jeg også gjort det, i Norge. Dårlig stand, men den fikk meg til å slutte med å fryse på tærne.

Dagen ble ikke den samme etter det. Dagens knapp dukket jo opp, og en annen uleslig mynt som jeg får sjekke ut senere, men for meg var det den første mynten som reddet dagen.

Vel er denne historien sann. Siste delen var det i hvert fall. Første delen da, veeel…. muligens ikke, eller kanskje den er det. Avgjør selv. Jeg satser på at den er det, for det står jo at han mistet noen mynter, ikke bare en.

PA130392

13 Kommentarer

  1. Jimmy

    Var vel en som skrev en kommentar om at du burde utgi bok…kanskje bøker er rette ordet….

    Da veit du hva du kan gjøre når den dumme frosten legger en slem stopper for skattejakter…og i mellom søken etter nye søks områder, når du kan leite etter skatter igjen. Skrive bøker…ev en bok med noveller som bygger på funnene dine?

    Jeg er imponert over din bredde høvding…veldig imponert.

    Gleder meg alt til neste innelgg…og venter spendt på den første novelle samling 😉

  2. Per S

    Tusen takk sjef. Alltid hyggelig når folk setter pris på det du skriver. Artig å la fantasien løpe avgårde også. Vet jo aldri hvor du havner 🙂

  3. kav

    Interessant og godt skrevet!

  4. Per S

    Tusen takk 🙂

  5. Ole Chr. Fjeld

    Flott historie som vanlig. Jeg ble faktisk litt rørt der jeg satt, og var nødt til å tørke en tåre. (men dette nekter jeg selvfølgelig å innrømme dersom jeg blir konfrontert med det, jeg er jo mann for h*lve**!!!)

    Fortsett å skrive Per. Jeg blir alltid glad av å titte innom bloggen din!

    Jeg har hatt litt kalde fingre selv i dag. Ser ut som om mine «bønder» har mistet flere knapper en mynt. 3 knapper i dag, en kule, et segl, samt et lodd (tror jeg i alle fall) samt en haug med skrot. Det er godt å se at flere andre graver slikt. Hva er det med hengelåser forøvrig, og hvorfor finner jeg så mange av de? (3 hengelåser på 2 uker) Etter dagens funn tipper jeg det var mange gårskaller med buksa halvåpen i alle fall… Et mynt funn ble det dog, en krone fra 80 tallet. Er det bare meg eller har endel mynt funn relativt ustabil id? Fin tone, stabil tone alle veier, men id flagrer hit og dit. Har merket det på gammelt kobber også (og jada, nå vet jeg hvordan kobber ser ut også vet du :-D) Det ser ut som gult sølv når jeg pusser det. (og legger nå til for evt. andre lesere at jeg BARE har nipusset mynt som plogen har voldtatt) MEN, i morgen har jeg en skikkelig plan, et forlatt hovedhus, som fint har fått stå for seg selv en 7o års tid…jjjjepp, det kan bli spennende…

    Ellers dukket ada spaden opp, og det var andre greier ja…Kniven bet liksom ikke helt gjennom nattens frost,,,spade er nok tingen.

    Har du forøvrig forsøkt å rense mynt gjennom elektrolyse?

    (sist,,btw, jeg velger å tro at historien er «sann», og kommer snart for å hjelpe deg å finne de andre myntene….,, i fall du trenger noe hjelp)

  6. Per S

    Takk skal du ha Ole. Og helt enig med deg, ikke inrøm noe. Uansett hva det er. Merkelig med de knappene som dukker opp hele tiden, men det finnes sider på nettet som kan si litt om alderen på dem.Har aldri fosøkt elektrolyse, men har forstått at det krever forsiktighet. Black Ada spaden gjør nytten, så den blir du nok fornøyd med. Lykke til med det gamle huset 🙂

  7. Per Kristian Bjor

    Flott, liten historie, Per. Kjempebra. Du skal ikke melde deg inn i Norges metallsøkerforening, Ole Christian? Der har vi ett flott forum med mye liv.Der går det an å legge ut bilder av funn og kommentere andres funn. Selv finner jeg stort sett søppel, så det hadde jo vært morro og sett funna dine.

  8. Ole Chr. Fjeld

    God Aften Hr. Bjor. Siden jeg suger til meg all info om metall søking har jeg pløyd gjennom sidene til nmf, og fylte også inn medlems skjema, det strandet litt når jeg skulle sende det inn og fant ut at det ikke gikk å sende elektronisk, fordi laptoppen ikke er helt enig med microsoft`s emailprogram. anyway, så dukker det nok opp en medlemsøknad. Delvis fordi jeg vil lære mer, og morer meg over andres funn. Delvis fordi jeg syntes det ville vært morro å treffe likesinnede, og delvis grunnet møte med mynt kabinettet i morges.

  9. Hans Fredrik

    Som vanlig godt skrevet Per. Meget bra historie !!!!!

  10. Per S

    Takk skal du ha Hans Fredrik 🙂

  11. Per Kristian Bjor

    Nå lurer jeg på om ikke skattejegeren har gått i hi?

  12. Per S

    Neida PK. Straks på nett 🙂

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter