….men de fleste er det. Nok en fin side ved denne hobbien. Du treffer nemlig så mange hyggelige mennesker når du er ute med metallsøkeren. Mange kommer bort og lurer på hva du egentlig driver med. Du tegner å forklarer, og til gjenngjeld får du mange nyttige tips om nye og spennende steder å søke på. Spesielt eldre mennesker sitter på mange spennende tips . Selv om det kan bli litt i overkant sosialt noen ganger, så er tipsene verdifulle for en håpefull skattejeger full av ambisjoner.
Ronny, Marianne og meg selv har et sted vi startet å søke på i fjor. Egentlig bare en gammel badestrand, men vi har lenge hatt tanker om at det må ha skjedd noe mer her. Noen gamle eiketrær og rosebusker vitner om dette. Gamle spiker og andre bygningsartikler har styrket mistanken . Men hva har det vært her? Noen fine funn av gammel årgang har det også blitt i området. Flere gamle fingerbøl har Marianne vært helt rå på å finne her. Vi har alle funnet gamle uniformsknapper og gamle smykker har det også blitt. I tillegg har det blitt mye nyere smykker og mynt, men det er også funn vi kan leve med.
Mistanken har vel gått på at det det har ligget en gammel husmannsplass her en gang i tiden. Men da Ronny fant en russisk mynt fra midten av 1800 tallet her i fjor, begynte vi også å ane at det må ha skjedd enda mer i dette området. Jeg mener, russerne dro vel ikke helt hit bare for å bade på attenhundretallet. Vet om flere vann i Finnland, som hadde vært et naturligere valg, hvis de på død og liv måtte utenlands for å bade.
Så var det her en dag mine to venner gikk og søkte, at en eldre turgåer fattet interesse for hva de holdt på med. Han ruslet bort til Marianne og fikk forklaringen. Han kunne da medele at han var fra området og han hadde hørt, da han var barn, at det hadde ligget et pensjonat her en gang for lenge, lenge siden. Skulle være bygd på midten av attenhundretallet. Hadde ligget en husmannsplass her før det. Flere andre turgåere og hundeluftere har også bekreftet dette for oss, når de har stoppet for å få tilfredstilt nysgjerrigheten sin.
Topp deal, spør du meg. Og særlig når vi har med Marianne. For eldre mennesker blir Marianne et klart førstevalg å forstyrre. Ingen problem med å forstå det. Hadde gjort samme valget selv om alternativet hadde vært to halvgamle (dog i sin beste alder) gubber med radiofjesutseende. Og Marianne har fått sanket masse informasjon om plassen. Det eneste triste er at ingen har kunnet påvise akkurat hvor pensjonatet, eller husmannsplassen før det, har stått. Mye tid på internett har bekreftet historien, men heller ikke plasseringen nøyaktig. Men vi føler at vi begynner å sirkle oss inn veldig. Utrolig hvor mye info man kan finne på nettet når man bruker natten til det i stedet for å sove. Til og med en gammel spøkelseshistorie fra området dukket opp sent i går kveld.
Så da gjøkuret gol halv åtte i dag tidlig orket jeg ikke å vente mer. Utsikter til oppholdsvær avgjorde saken. Sendte en melding bort til mine venner om at jeg var i farten. Rakk ikke å reise meg fra stolen en gang før Ronny ringte tilbake. De hadde ikke rukket å kle på seg fullt så mye enda, så vi avtalte å møtes på stedet.
Og det gjorde vi. Jeg møttes der så fort hjula kunne bære meg. Og ti minutter senere hadde vi møttes der alle tre. Jeg hadde knapt nok rukket å plukke opp et par gamle tiøringer før jeg så at det røyk fra søkerne til Marianne og Ronny også. Jeg og Ronny konsentrerte oss om å finne flere spor etter pensjonatet, mens Marianne trakk nærmere vannkanten for litt smykkejakt.
Mye busker og ugress der vi gutta prøvde oss. Er nok på sporet for det dukket opp litt tidlig Håkon den syvende mynt. En annen ting som dukket fram i buskaset var en hel kamikazeavdeling med mygg. Kombinasjonen lite hår og mye blodtørstig mygg reulterte i at bakhodet mitt, etter ganske kort tid, så ut som det hadde stått modell for lego. Får prøve igjen her når myggen er blitt litt mettere.
Trakk oss ut i åpent lende igjen og fortsatte med myntplukking. Fortsatt mye gamle ti og femøringer. Men så dukket de som ikke var så hyggelige å møte, opp.
Hadde akkurat fått et fint signal og var ivrig opptatt med å grave det, da jeg la merke til at bare et par meter bort hadde noen gravd et hull og ikke tettet det igjen skikkelig etterpå. Noe som irriterer meg veldig. Setter min ære i at plenen skal se ut minst like bra som når jeg kom, når jeg drar. Hadde det vært andre med søkere her og ikke gjort skikkelig oppryddningsjobb?
Gjorde meg ferdig der jeg dreivpå og beveget kroppen over dit. Lot søkerhodet sveive over rotet og fikk et fint mynt signal. Øverst i overflaten kom signalet fra. He he. Hadde de ikke klart å få med seg funnet en gang. Idiotene. Heiv meg ned på bakken og rotet begge hendene ned i løsjorda.
Om det var en mynt der eller ikke fant jeg aldri ut. Men litt andre ting fant jeg ut på et øyeblikk. Det første var at det var maur i tusenvis der. Det andre jeg fant ut var at de var av typen som biter.
Før jeg skjønte noe som helst hadde en del av dem forelsket seg i kroppen min og hev seg begjerlig over den. Kunne høre en stemme fra innsiden av buksebeinet mitt som ropte «etagilde». Så, Ronny og Marianne fulgte med interesse en metallsøker som fløy gjennom luften, mens en midelaldrende eier (dog i sin beste alder) utførte hip-hop utgaven av «the dance». Hadde nok trent på synkronbiting også disse maurene, for to av smådjevlene klarte å bite meg på hver sin innside av begge knær, nøyaktig samtidig. Og de bitta svei. Satte ikke noe pris på dette møte.
Til slutt var buksa tømt for maur, svien dempet seg litt og jeg kom igang med søkinga igjen. Ronny hadde for sikkerhets skyld trukket seg lenger ut på sletta og ned mot der Marianne holdt på, og jeg fulgte etter. Litt moderne mynt begynte å dukke opp og ble raskt tatt som gissler. Marianne hadde funnet et lite halssmykke og kunne stolt vise frem det. Ronny og jeg ville da også finne smykker og gjorde alt vi kunnne for å få det til.
Men det ville ikke i dag. Et par timer etter ga vi oss. Marianne hadde funnet deler av et perlekjede i tillegg til halssmykket, men ellers endte det med mynt på denne turen. Det vil si, jeg fant forresten en nål fra Norges skytterforbund.
Avsluttet dagens jakt med å prøve å få tatt et bilde av mauerne, uten at det var særlig vellykket. Både de og jeg var plent umulig å få til å stå stille.
Men snart skal vi nok finne pensjonatet.
0 kommentarer