I dag tidlig oppdaget jeg at værdamenes varsel om solskinn var en smule overdrevet. Grått og trist vær, men i og med at jeg hørte et søkersted ropte på meg i det fjerne, var det bare å komme seg opp og avgårde.

Rask stopp hos den lokale kaffepusheren for nødvendig påfyll, på med radioen, litt mer kjøring og plutselig var jeg der. Stille morgenveier, akkurat som jeg liker dem.

Vel fremme var det bare å fyre søkeren og komme i gang. Tok ikke lang tid før det første signalet fortalte meg at det var noe å hente. En femtiøre startet dagens funnrekke. Så kom de på rekke og rad. Sølvpapir, korker og annet søppel. Iblandet litt mynter og etterhvert hundeluftere. De sistnevnte hadde nok vært her før i vinter også. Så i hvertfall sånn ut på bakken, der snøen var forsvunnet. Gjelder å være veldig oppmerksom før man setter kneet i bakken på denne tiden av året. Lett å se at dette stedet også var et populært vintersportsted for hester, rådyr og andre firebente vesener, så oppmerksomheten min ble skjerpet ytteligere.

Hadde akkurat kjørt slalom mellom noen etterlatenskaper da jeg fikk en fin smykkelyd fra øretelefonene. Pen liten øredobb innfridde det første kravet mitt for en velykket søkedag. Det andre kravet mitt om litt solskinn så på daværende tidspunkt ikke ut til å bli innfridd.

Plukket noen mynter til og slo fast for meg selv at det akkurat tiden for en tur hjem for litt frokost. På vei til bilen passerte jeg noen gamle trær og av erfaring vet jeg jo at rundt gamle trær kan det også være gammel mynt.

Det var det ikke i dag, selv om jeg trodde det en liten stund. Hadde ikke før stukket coilen bort til det første treet, da jeg fikk et kjempeutslag fra søkeren. Samtidig som hjertet mitt gjorde et stort hopp, traff kneet mitt bakken og spadebladet forsvant i jorden. Og opp kom den. Ikke noe gammel mynt, men min nye leieboer.

Skjønte først ikke hva det var, så liten og full av jord som den var. Litt børsting av jord etterpå gikk det opp for meg at jeg sto med en alligator i hånden. Dog ikke så stor og i metall, men uansett en alligator. Og størrelsen skal man ikke kimse av. En metallsøkerkollega som lever midt i alligatorland i usa, fortalte meg at han var mest skeptisk til de små. Får å sitere han» de store vet at de kan ta meg, mens de små prøver å bevise det».

Vel vel. La den sammen med resten av dagens funn og kjørte hjemover for å gi min nye venn en god vask og vise den rundt i sitt nye hjem.

Og akkurat ide jeg svingte inn på gårdsplassen hjemme brøt mitt andre krav for en velykket dag i gjennom skydekket og ga løfter for resten av helgen.