Var så vidt innom Ronny i går kveld i et ærend. Ærendet tok to minutter og de resterende tre minuttene, det fem minutters lange besøket varte, ble brukt til å avtale dagens søkertur. Ronny påstod nemlig at i dag var siste dag før kulda satte inn.

Kjentes ikke sånn ut da jeg våknet i dag. Nesetippen , som var det eneste av meg som stakk utenfor dyna, føltes mere ut som noe du har i drinken en varm sommerdag, enn noe du putter lommetørkelet rundt en vinterdag. Skjønte allerede før jeg bevegde meg ut av senga at ryktet om mildvær var betydelig overdrevet. Gradestokken ga meg medhold. Minus åtte regnes ike som mildvær i vår verden.

Halv ni hørte jeg dieselpurka til Ronny putret ute på gårdsplassen. Heiv utstyret inn bakdøra, meg selv inn fordøra og avgårde bar det mot Oslofjorden, for å lette den for skjulte skatter.

Var vel full enighet om at det var litt kjølig og at dette kanskje ikke var det lureste vi kunne finne på for å holde influensaen på avstand. Men i stolthetens navn avfeide vi det hele med at det tross alt ikke var så kaldt da. Blåste jo ikke engang. La derimot merke til at den obligatoriske kaffestoppen, på den lokale Hydrostasjonen, dro nok ut litt lenger en vanlig.

Uansett, litt før gjøken gol tisignalet sitt sto vi ferdig skiftet på stranden.

De siste fellesturene vi har hatt sammen har nok resultert i at jeg har hatt med ringer hjem. Min venn har ikke det. Og jeg har vel ikke helt unnlatt å nevne det for han. Var nok viktig for Ronnys ære og rykte å ta med seg en ring hjem i dag.

Tok ikke mange øyeblikkende før jeg så han fosse utover i sjøen. Ikke helt lik en speedbåt, men hekkbølge ble det. Jeg fosset etter. Varmere i vannet enn i lufta, så greit nok.

Søkere på, og så var vi i gang. Første timen gikk uten de store funnene. Litt mynt og mye søppel. En del issørpe fikk vi også møte. Dog ikke størrelsesmessig i nærheten av den Titanic møtte. Bølgene fra passerende lasteskip gjorde derimot jakten spennende med ujevne mellomrom.

Kort pause på land, og så ut igjen. Kunne nok tenkt oss litt lengre pauser, men etter en ganske kort stund frøs våte klær, hår, barter og skjegg til is og det var ikke veldig trivelig. Jeg tok til venstre ved en nyskjerrig svane og min venn til høyre. Fant litt mere mynt før jeg startet med øking av sluksamlingen min. En liten bunt med blåskjell hadde nok ødlagt dagen for lokale fiskere. Sluk etter sluk tok jeg opp fra bunnen.

Gjennom øreklokker, bølgeskvulp og godt igang med redding av sluk nummer seks, oppfattet jeg plutselig grusom sang. Melodien var helt ukjent og teksten var noe ala, jada, jada, jada. I og med at spetakkelet kom fra retning Ronny, skjønte jeg jo straks at han hadde funnet noe. Tittet over til han, der han sto, med trynet godt plassert nede i scoopet og sang av full hals. Jeg heiste anker og vasset over til han. Puttet blikket mitt ved siden av hans i scoopet og hilste på en fin gammel sølvring. Min plan om å gi seg før vi frøs fast var ikke noe tema nå. Gratulerte han med funnet og fortsatte søkingen.

En stund senere og, mens skumringen truet i bakgrunnen, ga vi oss for dagen. En triumferende sølvringfanger og meg selv knakk frossne klær ned i bagger og satte kursen mot nærmeste bensinstasjon, for påfyll av varm drikke.

Ikke en drømmeavslutning på året for mitt vedkommende, sånn funnmessig sett. Men en flott dag ute, med kameratskap, naturopplevelser og litt funn.

Og det, det er det, det hele dreier seg om