Klok av skade, brukte jeg deler av kvelden i går på reperasjon og service av flåten min. Røket ståltråd ble byttet ut med patentbånd, rustne skruer ble skiftet ut og løsnet flyteelement ble festet igjen på forsvarlig måte.

Og i dag var det klart for sjøsetting. Tidlig oppe for et nødvendig ærend. Utnyttet ærendet til en sjekk av nedbørsmengde på utsiden av huset også. Nedbøren var faktisk helt fraværende. Yr.no var neste sted for sjekk. Nedbør utpå dagen var meldingen derfra.

No way jeg kunne legge meg igjen nå. Frokost ble spist, kaffe traktet, skattejeger påkledd og flåte ble tatt ut av tørrdokk (les: arbeidsbenken min). Ferdiglastet bil og mett sjåfør var litt etter på vei til min barndoms strand.

Fortsatt ikke noe regn ved ankomst, men det blåste litt surt, så en ekstra genser ble fraktet ned til vannkanten sammen med resten av utstyret. Vadebukse ble montert og så var jeg klar.

Til egne fanfarer, og med ønske om hell og lykke på alle hav, ble S/S Treasurehunter sjøsatt igjen etter ombygging. Og hun fløt som hun aldri før har fløtet. Fortøiet henne og stakk opp for å hente resten av utstyret.

Så var jeg igang. Med justert søker, skatter i blikket og S/S Treasurehunter etter meg i en snor, startet vi søket på grunt vann. En del signaler ble tatt på alvor, og funnene ble fortløpende overført fra scoopet til flåten. Litt ukjente og rare signaler, så etter en times tid bestemte jeg meg for å gå til land og sjekke hva jeg hadde funnet.

Og det hadde jeg, funnet altså. Skruer, muttere, brennvinskorker og annet metallskrot. Helt inne i hjørnet av nettingen, fant jeg en hel femtiøre også. Dette var ikke bra. Måtte nok prøve på litt dypere vann.

Gjorde det. Vasset meg ut til navledyp og gjennopptok arbeidet. Fikk fort forståelse for at det var et lurt trekk. Nikket gjenkjennende til mange fine myntsignal. De ble alle tatt hånd om, scoopet opp, og helt over på flåten.

Har hatt en del fine smykkefunn på denne stranda. Noen attenhundretalls mynter har jeg også hatt gleden av å plukke opp her gjennom årene. Har derfor mistanke om at dette badeområdet har vært i bruk lenge. I fjor fant jeg en mynt fra 1812 her, så håpet om et morsomt funn var absolutt til stede, der jeg knota rundt. Halvt dekket av vann, mens ambulansehelikoptert tok en ekstra sving over meg, for å sjekke ut snålingen som tydligvis ikke hadde skjønt at årets badesesong var over .

Etter å ha beundret hverandre litt, dro de videre og jeg satte kursen mot land for sjekk av funn. De første regndråpene hadde begynt å melde seg, samtidig som kropstemperaturen min var på nedadgående. Skjønte at det var på tide å gi seg for dagen.

Men først sto lossing av S/S Treasurehuntings lasterom for tur. Joda, bra med mynt. Et par fiskesøkker ble også sortert ut.

Et lite, veldig tynt og rundt metallstykke fanget min interesse. Hva kunne dette være. Det skulle vel ikke være en gammel mynt.

Det var det. Tørket av den den værste gjørma og kunne lese II skilling. Og du ljuve attenhundretall. Fortsatte rengjøringen med lett skjelvende fingre. Delevis grunnet spenningen av funnet og delevis på grunn av kulda. Etter hvert som gjørma forsvant så jeg at denne mynten hadde holdt seg usedvanlig godt, under vann, i over hundre år. Godt innpakket i gjørme og mangel på oksygen var nok grunnen til det. Var veldig spent på hvilken del av attehundretallet denne kunne være fra.

Og så åpenbarte årstallet seg, med usannsynelig liten skrift leste jeg, 1862. Dette var morro. I så god stand etter nesten hundreogfemti år i vannet. Like før jeg måtte ta «the dance nå». Men mere morro skulle det bli.

Fikk nemlig en følelse av at det var noe feil, der jeg sto og beundret funnet. Føltes ikke helt ut som en attenhundretallsmynt. For tynn liksom og så enda litt eldere ut. Stakk opp i bilen og hentet lupa mi. Bare sånn for sikkerhets skyld. Og følelsen min var riktig den.

Den var ikke fra 1862. Dagens mynt var fra det herrens år 1662. Og i så fin stand. Yess, yess, yess. Grunnet et par hundeluftere droppet jeg «the dance», men en bitteliten piruett ble det. Så ikke ut som hundelufterne satte noe særlig pris på den. Skeptiske og småskremte ansiktsutrykk fikk bli deres problem, ikke mitt.

Mitt problem, var å unngå å skryte alt for mye i nabolaget ved hjemkomst.