…og mye andre ting gjør dype innhogg i søkertiden min nå om dagen kjenner jeg. Men håpet på å få litt tid denne helgen. Var derfor litt over middels interessert da værdamen dukket opp på skjermen fredags kveld. Regn lørdag og pent vær på søndag konstanterte hun. Og da gjorde jeg det samme, selv om jeg ikke smilte like hjertelig som damen. Bestemte meg for å bruke regnværslørdagen til litt research. Spurte familens yngste om han ville være med far på hjemmefront og forsvarsmuseet dagen etter, og merklig nok ville han det.

Så lørdag morgen var vi oppe i grei tid , og snart etter på vei mot Akershus festning, i et vær som var så langt unna værdamens spådommer som du kan komme. Flotte museer og en hyggelig bydag senere var vi hjemme igjen, med hodet fullt av ny lærdom, poser fylt med nyttig lesestoff……….og fortsatt helt tørre.

Tidlig søndag morgen slo værvarselet til, og damen ble tillgitt på et blunk. Fremdeles for mørkt til søking, så jeg brukte tiden til å sjekke hvilken type søking jeg hadde lyst til å bedrive i dag. Søking i vannet var resultat av den sjekken så jeg brukte dagens mørketid til å finne frem varme klær, vadeklær og vannsøker.

Varme klær var et sjakktrekk. Sølepytter med issørpe og rim på gresset varslet om kommende vinter som nærmer seg. Fikk forflyttet utstyret fra bilen og ned til vannkanten. På med vadebuksene mens jeg konstanterte at de hadde nok krympet litt igjen. Har noen flotte hansker som rekker helt opp til skulderne og de ble også strevet på.

Omdøpte meg selv til Pingu for anledningen og vasset uti. Jobbet meg paralelt langs strandkanten først. Litt korker, men ellers stille. Akkurat begynte å jobbe meg utover på dypere vann da de første myntene ga seg til kjenne. Ofte er det smykker å finne når man søker i vannet, men i dag ble det bare mynter.

Var godt igang med å redde en druknet tikrone da jeg kjente at jeg tok inn vann. Hadde fått hull i styrbord hanske. Ikke stor lekasje riktig nok, så jeg bestemte meg for å drive på litt til før jeg gikk i livbåten.

Det deilige været hadde satt andre på samme ideen som meg, med ett så jeg to metalldetektorer som kom nedover mot stranden. Dro også kjensel på de to pene mennskene som bar dem, Ronny og hans kjære var visst også ute for å avsløre noen av strandens hemmligheter. Ronnys kjære heter forøvrig Marianne og er også blitt smittet av søkerviruset. Kjøpte seg søker tidligere denne uka og var ute med den for første gang. Morsomt.

Kjente nå at hansken min var ganske full av vann. Det vil si, det gjorde jeg ikke, kulden og vannet hadde faktisk gjort armen min ganske så følelsesløs nemmelig. Uansett var det en flott anledning til å komme seg på land, og jeg nådde strandkanten samtidig som dem.

Varm kaffe, tørre klær og noen dårlige vitser senere, var jeg klar for landsøking sammen med dem. Bokscola hadde de også med (det er venner det). Ronny påstod at han bare var der for å hente gullringer, mens Marianne noe mer beskjedent sa noe om at et lite smykke uansett valør kunne vært hyggelig.

Myntdag for herrene i dag. Uansett hvor lyst vi hadde på gull , var det kun mynter som så dagens lys. Dog i greie mengder. Marianne plukket stort sett kork, iblandet en og annen mynt. (Tar litt tid å lære seg en ny søker. )Helt til like før vi hadde tenkt å gi oss for dagen. Da smalt hun til med ett søtt lite sølvsmykke, og fikk oss herrene til å føle oss litt dumme. Gratulerer Marianne.

Alle var enige om at det hadde vært en fin dag og at den absolutt burde gjentas. Ofte.

Og det skal vi nok få til, tenker jeg. Om ikke Kong Vinter bestemmer noe annet da.