Hadde bestemt meg for en veldig slapp sofadag i går. Startet bra. Plasserte meg selv utover sofaen, med en god metallsøkerbok i øyehøyde, og et par varme pledd over meg. Livet er ikke så værst var vel siste tanken min før Ole Lukkøye overtok hjerneaktiviteten .

Hissige ringesignaler fra mobilen min bragte meg tilbake til bevisthetens verden. Min venn Ronny på tråden. Hadde handlet mer cola og lurte på en liten søkertur. Jeg var skeptisk. Har jo fortalt om en tidligere søkertur hvor han satte vennskapet vårt i fare ved å slå meg med to sølvringer. Har valgt å ikke fortelle om en liten søkertur vi hadde forrige uke (skriver ikke om alle turer i fare for at noen skal tro jeg er mye ute med metallsøkeren). Kan bare nevne at jeg fant en fin sølvøredobb, mens Ronny plukket opp en flott gammel lekebil i tinn. Kunne byttet bort mange sølvøredobber mot en gammel lekebil i så strøken stand. Som sagt skeptisk, men svaret var jo gitt, kunne jo vanskelig avslå tilbud om søkertur. Tanken om revansje var jo også lokkende og da Ronny fristet med medbragte colabokser var saken avgjort.

Halvtimen etter hadde jeg kvittet meg med pledd, hentet Ronny og vi var i bevegelse østover.

Vel fremme på stranda var vi raskt igang. Jeg søkte meg nordover, Ronny sydover. Veldig stille i den himmelretningen jeg forflyttet meg. Faktisk så stille at jeg måtte sjekke om søkeren min virket. En annen ting jeg stadig måtte sjekke var hvordan det gikk med konkurenten min. Alt for ofte når jeg vred på hode så jeg Ronny på kne, opptatt med å lage hull i sin ende av stranda. Bekymringsfullt.

Så våknet plutselig søkeren min. Mynt etter mynt åpenbarte seg. Nå var jeg i rute igjen. Sånn skal det være. Begynte å se frem til pause og sammenligning av funn.

Pausen innledet vi en times tid etter. Hauen til Ronny var klart større enn min, men inneholdt betydelig større mengder av pilskorker. Funnmessig ledet jeg klart og var fornøyd med det. Colaen ble funnet frem sammen med en fin plass nede ved vannkanten, hvor vi slo oss til. Enda en fantastisk ting ved denne hobbyen. Pausene. Sitte nede ved vannkanten med en god kompis. Sitte å juge om alt og ikke noe. Titte på bølgene som er på vei et eller annet sted som bare de vet om. Dele ett par dårlige historier. Helt på høyde med det meste annet som gjør livet verd alt strevet som livet ellers medfører.

Vel, to metallsøkere ble lei dårlige historier og ville igang igjen. Vi slo følge med dem. Flere myntfunn og blandt dem en del fine eksemplarer av min bardoms store femøringer. Mørket begynte så smått å melde sin ankomst så vi begynte å jobbe oss oppover mot parkeringsplassen. Ledet fortsatt greit på min venn, så kvelden så glad ut for meg. Skulle gjerne funnet noe annet enn mynter, men pytt pytt. Smilte gjorde jeg uansett.

Helt til vi var nesten fremme ved bilen. Ronny stakk hue opp fra hullet sitt i bakken og fortalte meg at jeg måtte komme å se hva han hadde funnet. Og det hadde han. En nydelig spenne i bronse eller kobber. Denne var nok minst sine hundre år gammel. Flott utformet og dekorert. Vi klarte ikke helt å bestemme oss om hva den hadde vært spenne til eller på, men fin var den. Jeg klarte å gratulere Ronny med funnet, selv om jeg kjente at misunnelsen murret fremskridene i bakgrunnen. Å nå, et døgn etter klarer jeg det igjen. Gratulerer med spennen Ronny, flott funn.

P.S Måtte en rask tur nedom en strand i dag for gjenoppbygging av litt selvtillit. Rakk bare en halv time. Litt mynt og ett pent sølvsmykke reddet det meste av æren. En mms til Ronny med bildet av funnet, reddet resten.