…og i så tilfelle, kan du fortelle han at jeg har funnet halssmykket hans.

Litt usammenhengende uke dette også. Skjedde masse, og vel så det. Men ikke en uke uten litt søking. Sånn er det bare. En uke uten søking blir som en cd spiller uten en Willie Nelson cd. Rett og slett grusom. Kjenner jeg begynner å se litt mørkt på vinter og tæle allerede.

Fikk meg en tur ut her forrige kvelden. Satte atter en gang autopiloten på østover, fylte cd spiller og kaffekopp, og tuslet avgårde. Og, om ikke så brått senere, inntok jeg en av mine etterhvert ganske så mange favorittstrender.

Hadde utnyttet hanskene mine så lenge nå at de det meste av fingrene mine nøt friluftslivet mens resten av hendene befant seg inne i hanskene, og av den grunn var nye innkjøpt og ble montert nederst på hver arm. Ante et snev av sjalusi fra søkeren min, så den ble forært ett nytt sett batterier, og den roet seg med det.

Jobbet meg sakte nedover den første gresssletta . Har gått over det området mange ganger før og plukket opp anselige mengder korker og sølvpapir. Nøye på å plukke opp alt jeg finner av søppel. Tar ikke mye tid, og jeg slipper å finne det en gang til. Fikk uttelling for det nå. Kunne stille opp følsomheten på søkeren til nye dyp uten at hodet fikk følelsen av å studere ett flipperspill fra innsiden. Om det ga resultater? Jepp. Mynt av både litt eldre og ikke fullt så litt eldre årgang kom tuslende opp av bakken. En gammel låssylinder slo også følge.

Midt i myntinnhøstinga og egne tanker, fikk jeg et litt rart men tydelig signal fra circa 13-14 centimeters dyp. Måtte sjekkes. Lurt. Opp av bakken kom ett fint halssmykke. Hadde nok ligget der lenge, for det er ikke ofte strandfunnene mine vanker såpass dypt i bakken.

Pent smykke med navnet Frank og en dato var ingravert på forsiden. Litt av lenka var også med. Tydlig røket. Sånne ting får meg til å dette på grubleren igjen. Hvem var Frank, hvordan og når mistet han det, hva gjør Frank i dag osv.osv. Sto også noe på baksiden, med det beholder jeg for meg selv så lenge.

Noe av det fineste ved denne hobbien er (etter min mening hvertfall) når du kan levere tilbake et mistet smykke til noen. Kan bruke ganske mye tid på å finne eieren. Som regel er det ganske håpløst, men navn og andre inngraveringer gjør jo mulighetene mye større. Gleden hos folk over å få igjen ett smykke de trodde var borte for alltid, er en opplevelse i seg selv. Hvert enkelt smykke bærer jo som regel på minner og historier som langt overgår den økonomiske verdien på selve smykket.

Så Frank hvis du leser dette, og kan fortelle meg hva som står på baksiden av det, ta kontakt. Hvis du ikke leser dette (sansynligheten taler vel for det), så skal jeg prøve å finne ut av det allikevel.

Og jeg, jeg reiste hjemover mens jeg gledet meg til neste tur. Og den turen, den var i dag, så den skal jeg prøve å skrive litt om i morgen.