Nok en fantastisk sang av Willie Nelson. Skrevet for så lenge siden at selv ikke jeg var født den gang. Dog ikke så lenge før.
Er det ikke rart hvordan enkelte strofer og sanger henger seg fast i hodet og lever sitt eget liv. Denne setningen henger godt fast i mitt nå om dagen. Alt for mye å gjøre. Avtaler som skal være klare til høsten, vedlikehold av bil og hjem, sosiale forpliktelser og de hersens vepsene som nekter å forlate husveggen min osv.osv. Alt dette i spedd ustabilt vær, reduserer søketiden min betraktelig.
Etter en travel uke hadde jeg seriøse søkerplaner for helgen. Trodde jeg hadde blitt kvitt vepsen, men nei da. Jeg tror jeg må ha fått terrorvepsene fra helvete inne i veggen. Boksevis med spray av beste merke lo di bare rått av. Så tenkte jeg at hvis jeg fikk tettet luka de bruker måtte vel sultedøden inntreffe, etter en stund. Under vaktsome vepseblikk fra luka snek jeg meg langs veggen og opp stigen, bevæpnet med tape og plast. Klinte det på, mens jeg syns jeg hørte «gentlemen start your engines» inne fra veggen. Så var det praktisering av 60 meter sprint. Da jeg er helt klart en person mer bygd for last enn for fart, må det ha hatt stor underholdningsverdi for nabolaget. Jeg mener, en pæreformet person ikledd full vinterhabitt (inkludert topplue), midt på sommeren, som stuper ned en stige og beinflyr bortover plenen, mens armbevegelsene hans signaliserer at han holder på å drukne, må jo være underholdene. Dog er det ikke mye naboer ute om dagen, det har terrorpatruljen i veggen sørget for. Brøy vepsen seg om McGyvertape og plastplater? Nei da, åt seg gjennom, borret seg gjennom raskere enn tannlegen min gjør når han plager meg. Nå har jeg gitt opp vepsen, kallt inn proffene, og i skrivende stund, venter jeg på dem.
Fikk meg en liten søkertur i går kveld. Hadde gjort et forsøk på morgenen og rakk akkurat frem til stranden før himmelen åpnet seg. Forsøk avbrutt. Men da regnet tok seg en pause i går kveld, var det bare å gripe en søker og dra av gårde. Full fart til en strand ikke så langt unna. Rakk et par timer før regnet returnerte. Ikke store funnene, men en del mynt, et fiskesøkke og en liten pin ble det da. For ikke å glemme, gleden ved å søke igjen. Kansje mulighet for en liten jakt i kveld også, bare min redningsmann fra skadedyrkontrollen har vært her.
Er det ikke rart hvordan enkelte strofer og sanger henger seg fast i hodet og lever sitt eget liv. Denne setningen henger godt fast i mitt nå om dagen. Alt for mye å gjøre. Avtaler som skal være klare til høsten, vedlikehold av bil og hjem, sosiale forpliktelser og de hersens vepsene som nekter å forlate husveggen min osv.osv. Alt dette i spedd ustabilt vær, reduserer søketiden min betraktelig.
Etter en travel uke hadde jeg seriøse søkerplaner for helgen. Trodde jeg hadde blitt kvitt vepsen, men nei da. Jeg tror jeg må ha fått terrorvepsene fra helvete inne i veggen. Boksevis med spray av beste merke lo di bare rått av. Så tenkte jeg at hvis jeg fikk tettet luka de bruker måtte vel sultedøden inntreffe, etter en stund. Under vaktsome vepseblikk fra luka snek jeg meg langs veggen og opp stigen, bevæpnet med tape og plast. Klinte det på, mens jeg syns jeg hørte «gentlemen start your engines» inne fra veggen. Så var det praktisering av 60 meter sprint. Da jeg er helt klart en person mer bygd for last enn for fart, må det ha hatt stor underholdningsverdi for nabolaget. Jeg mener, en pæreformet person ikledd full vinterhabitt (inkludert topplue), midt på sommeren, som stuper ned en stige og beinflyr bortover plenen, mens armbevegelsene hans signaliserer at han holder på å drukne, må jo være underholdene. Dog er det ikke mye naboer ute om dagen, det har terrorpatruljen i veggen sørget for. Brøy vepsen seg om McGyvertape og plastplater? Nei da, åt seg gjennom, borret seg gjennom raskere enn tannlegen min gjør når han plager meg. Nå har jeg gitt opp vepsen, kallt inn proffene, og i skrivende stund, venter jeg på dem.
Fikk meg en liten søkertur i går kveld. Hadde gjort et forsøk på morgenen og rakk akkurat frem til stranden før himmelen åpnet seg. Forsøk avbrutt. Men da regnet tok seg en pause i går kveld, var det bare å gripe en søker og dra av gårde. Full fart til en strand ikke så langt unna. Rakk et par timer før regnet returnerte. Ikke store funnene, men en del mynt, et fiskesøkke og en liten pin ble det da. For ikke å glemme, gleden ved å søke igjen. Kansje mulighet for en liten jakt i kveld også, bare min redningsmann fra skadedyrkontrollen har vært her.
0 kommentarer