Fornedrelsens morgen

av | mai 25, 2008 | Søkerturer, Søking i vann | 1 kommentar

Klokka halv åtte i dag morges sto Gary på døra, klar som ett egg for litt metallsøking i sjøen. Jeg var ikke like klar, men turen var avtalt og været var bra, så det tok ikke mange kaffekoppene og minutter før vi var avgårde i retning Oslofjorden.

Gary er en ivrig metallsøker og en god venn som jeg har hatt mange fine søkerturer med gjennom årene. Han er ikke bare en dyktig skattejeger men også engelskmann (bosatt i Norge), som jeg både har lært mange søkertriks og engelske banneord av.

Nå er det sånn at vi to har en konkuranse og tradisjon, som går ut på at den som finner minst må spandere en drivers dog meny på hjemtur. Husker ikke helt hvem som har vunnet flest og det tilsier jo at det kan være Gary, men det får han meg aldrig til å innrømme.

På tur nedover ble vi som vanlig stadig større i kjeften om hvor godt det skulle bli med påspandert pølsemeny. Vi var begge temmelig sikre på seier når vi ankom dagens strand.

Søking i sjøen er hardt arbeid. Mye klær som skal på og utstyr som skal bæres ned til strandkanten. I tillegg er det mye tyngere både å svinge detektoren, gå og grave signal i vann. Til gjengjeld er det ofte mye mer lønnsomt. Men ikke i dag.

Denne stranden var ganske så ren. Lite signaler og de som var resulterte stort sett i søppel. Tre av signalene gav meg dog et bra forsprang på Gary, som ikke fant noe. En femkrone, et par solbriller og en sluk av typen stingsilda fikk mine munnviker til å bege seg oppover i takt med Garys som styrte sine i motsatt retning. At funnene uansett var langt under lavmål, ble totalt overskygget av min glede over å knuse konkurenten min. Her sto det mye prestisje på spill.

Etterhvert måtte vi bare innse at her var det ikke mye å plukke opp, så vi satte kursen hjemover igjen. Garys forslag om å stoppe ved en annen strand på hjemturen skulle jeg jo selvførgelig avvist som tøv. Men det gjorde jeg ikke. Sånn er det å bli for grisk . Her var det nemmelig min tur finne nada, mens min motstander plukket opp rundt tredve kroner i mynt og en bitte,bitte,bitte liten sølvring fra sjøbunnen. Ringen var kanskje ikke så bitte,bitte, bitte liten, det skriver jeg mest for å irritere Gary, men stor var den ikke. Uansett var den stor nok til å sikre han en pølsemeny.

Og akkurat det fikk jeg høre alt om på vei til nærmeste Shell stasjon, hvor premieutdelingen foregikk.

Og mens Gary smattet høylydt hele veien hjem, satt jeg å planla en ny tur med innlagt knusende revansje.

1 kommentar

  1. garybrun

    The sweetm sweet smell of victory 🙂

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter