I dag var jeg ute å kjørte, på vei til et sted. Det er jeg ofte når jeg er ute å kjører, på vei et til sted mener jeg. I følge Vegdirektoratet er det viktig med pauser, så i det jeg kom på det, samtidig som det dukket opp en rasteplass, tok jeg Vegdirektoratets velmente råd til følge.

En ganske vanlig rasteplass ved en ganske vanlig norsk riksvei. En liten gresslette var det der også. Dere vet en sånn med campingbord og søplekasser av den typen alle bommer på, uansett hva de prøver å kaste.

Så satt man der da, og pausa seg. Lunken kaffe og utsikt til trafikken som raste forbi, får ofte tankene til å vandre. Oppdaget plutselig at jeg satt å sammenlignet rasteplassen med livet selv. Er livet også bare en rasteplass mellom to evigheter? I såfall har man jo valget, å sitte helt stille og se på livet som raser forbi eller utnytte de mulighetene som er.

I og med at jeg bare er en enkel metallsøkerentusiast og ikke noe filosof, vrei jeg fort tankene tilbake til rasteplassen. Hvilke muligheter har jeg her da. Joa, en gresslette betyr som regel at noen har mistet noe. Kan folk lufte hunden der kan jeg lufte søkeren.

Folk mister, ikke noen tvil om det. Tok ikke lang tid før myntene begynte å poppe opp sammen med sølvpapir og korker. Og sannelig min lue dukket det opp en gullring også.

Å jeg, jeg smilte hele resten av veien til et sted.