Hei alle. Jada, jeg har dårlig samvittighet. Tiden har bare løpt fra meg enda en gang. Masse å gjøre og arbeid ved siden av. En runde influensa hjalp heller ikke tidsmessig. Har blant mye annet satt opp en nyhetsside for Norges Metallsøkerforening som heter Fortiden For Fremtiden. Men nå ser det ut som ting kan roe seg litt, og det er jaggu bra, spør du meg.
Kjenner jeg gruer meg litt til alle historiene som har hopet seg opp de siste par måneder, men det gjør jo at det blir flere historier utover vinteren.
Aller først får jeg gjøre ferdig den fantastiske turen til Danmark, så her kommer del tre
Tenk deg et land hvor mennesker er usedvanlig hygglige. Et land hvor det er fanatsisk å være metallsøker. Et land hvor solen skinner når det sprutregner hjemme. Et land hvor de har et måltid før de kommer til frokosten. Et land hvor bakken er sprekkfult av historie. Et land hvor lekfolk og fagfolk jobber side om side for å redde denne historien. Et land som er så flatt at en gammel bobil ikke trenger å slite med bratte og lange oppoverbakker. Danmark er et slikt land.
Også denne lørdags morgenen. Det med solen denne morgenen fikk jeg foresten bare høre om litt senere på dagen. Klokka seks på lørdags morgen har jeg mer enn nok å gjøre med påkledning og oppstandelse fra senga. Men man må tidlig opp hvis man skal nyte morgenmat klokken syv. For dansk morgenmad er jeg villig til å ofre litt søvn for.
Ottmari gjenntok oppgaven sin fra dagen før og avleverte oss i akkurat passe tid til morgenmaden. Tellus sin egen formann gjorde unna dagens brifing mens vi spiste. Smart trekk, vanskelig å protester på noe, når man har munnen full av roastbiff. Ikke fordi det var noe grunn til å protestere, men sånn for sikkerhets skyld. Et triks jeg ikke kommer til å dele med fruen.
Avgang søkersted var satt til klokka halv ni, så her var det god tid til både å spise og få smurt seg en stor frokostmatpakke. Må vel bare innrømme at matpakker er ikke noe jeg har veldig mye erfaring med. Særlig delen med innpakning sliter jeg litt med. Pleier vel alt for ofte og overlate det til noen utrolig dyktige folk nede på bensinstasjonen. Men nå måtte jeg smøre på egne ben. Jeg har vel tidligere skrevet at Lien er en reser på nyttige tips. Også denne morgenen.
Her er Liens oppskrift. Ferskt rundstykke deles på langs, fylles med pålegg . Rundstykket plasseres så på et litt for stort stykke aleminiumsfolie, som igjen slås rundt den nevnet rundstykket. Oppskriften gjenntas til dagens frokostbehov antas dekket. Fantastisk.
Så med armene fulle av noe som til forveksling kunne ligne en stabel bakte poteter, var jeg på plass i Ottmari til forskreven avgangstid. Først skulle vi gjøre ferdig gårsdagens jorde før vi skulle videre til et nytt søkersted. I en lang og velorganisert kolonne satte vi oss i bevegelse mot gårdagens sted. Parkerte oppe ved den gamle kirken og til Ottmaris stor glede fikk hun plass ved siden av sin bobilveninne fra dagen før.
Parkerte oppe ved den gamle kirken
Resten av jordet fra dagen før gikk unna på noen raske morgentimer. Det vil si at deler av det fikk vi ikke gått over da det var okkupert av grunneiers maisåker. Han var nok ikke veldig oppsatt på å få ødlagt årets forsyning av popcorn, så den lot vi være i fred. Forsåvidt greit å ha litt til senere turer også. Ble nok ikke like mange funn nå som dagen før, men noe ble det da. Lien kom drassene med en spennende klipping mynt fra 1518 og den vakte jo veldig begeistring. Lien var ikke akkurat missfornøyd selv heller. Mumlet inne i smilet sitt at om han bare kunne finne en dirhem eller en romersk mynt nå ,så hadde dagen vært fulbragt.
Klippingen til Lien
Kolonnen satte seg i bevegelse mot neste søkersted. Ikke så langt avgårde, men litt tid tok det jo. Underveis befant det jo seg en slik koselig frokostplass. Og der hadde bilen med alle sponsede drikkevarene etablert seg.
Kolonnen sklei inn på plassen til en turist med campingvogns store fortvilelse. Han hadde nå bare en tretti førti biler mellom seg og landeveien. Felles innsats og dugnadsånd så var han fjernet. Arkeologer og metallsøkere kastet seg over matpakker, drikke. nye røverhistorier og nydelig sjøutsikt. Her var det koselig å sitte må vite.
Matpakker i det grønne
Noen flere funn ble det derimot ikke av det, så mette i magen, forsatte vi videre til neste søkeplass. Her skulle det etter sigende også være funnet spor etter bebyggelse fra vikingtiden. Som Ormen Lange, eller for den saks skyld, hvilket som helst godstog strakk en lang rekke parkerte biler seg langs veikanten. Ut spratt dagens metallsøkere og arkeologer. Selv fikk jeg klemt Ottmari inn i et buskas.
Kort men effektiv brifing før området ble startet spavendt av de fremmøtte. Selv hadde jeg jo min egen oppgave, så med skuldern nedlesset av kamerautstyr ruslet jeg rundt på åkeren. Knipset et bilde av et smil her og av et funn der.
Temperaturen hadde virkelig dratt seg opp nå. Solen tro virkelig til for å på sin måte gjøre dagen perfekt. Meldinger der hjemmefra om store nedbørsmengder, gjorde ikke oss det minste.
Og folk koste seg. Metallsøkte litt. Gravde litt. Diskuterte litt, og bare koste seg alt de kunne.
Folket koser seg i solen
Selv måtte jeg et nødvendig ærend til nærmeste by som snarest. Fant plassen min i Ottmaris copit og stakk ut kursen i den retning jeg bestemt mente at byen lå. Hadde ikke kommet langt før jeg hørte noen urovekkende lyder. Urovekkende lyder er jo ikke helt uvanlig i en bobil av Ottmaris alder, men denne hadde jeg ikke hørt før. En blanding av subbe og dunkelyder øker hurtig stressnivået hos en hver bobilsjåfør. Og siden jeg er typisk en av disse, kjente jeg tydelig på et stadig økende nivå av stress.
Hva i all verden kunne nå dette være. Etter over åtte tusen problemfrie kilometer de siste månede så skulle Ottmari begynne å tulle her nede i Danmark ? Det skal vel ikke være sånn vel ?
Og sånn var det ikke heller? Etter at noen fotgjengere jeg passerte hadde pekt på Ottmari og gjort hverandre oppmerksom på et eller annet som angikk henne, svingte jeg inn på en bensinstasjon for å sjekke.
Jaggu hadde hun ikke fått med seg en relativt stor busk, som hun hadde gjemt under bilen. Tok på meg gartnerminen og fikk fjernet busken fra Ottmaris underside.
Nødvendige ærend ble unnagjort, gartnerhanskene ble tatt av og vi returnerte søkerplassen. tk meg litt fri fra journalistarbeidet og fikk søkt noen timer jeg også. De store funnene uteble for min del, men det var deilig å få søkt litt igjen.
Men Lien derimot, klarte å finne seg en Dirhem . Og dermed var hans dag fullbragt
Dagens feltsesong ble avsluttet på jordet. Noen meget takknemlige arkeologer fortalte hvor glade de var for samarbeidet med dem, og ikke minst hvor nyttig det var.
Takknemlige arkeologer fikk overrakt blomster
Kort hvil før kveldens gallamiddag. Ottmari tok oss trygt frem som alltid. Og igjen, hadde jeg bodd i Danmark hadde jeg nok spist meg ihjel. Vanvittig god mat i enda vannvittigere porsjoner. Hyggelig mennesker trakk heller ikke ned.
Men det som trakk meg ned , og mange med meg, var Ole Lukkøye. Med andre ord senket natten seg tidlig denne kvelden også.
Og dagen etter var det tid for mere søking
Hei per! takk for sist. I skrivende stund er d 9desember å plenen hjemme er nesten grønn. Så jeg ser for meg at metallsøking blir helårshobby snart. Jeg for min del gjorde et arti funn i september:2tk vikingøkser fra år 800-1000
Museumet gjorde beslag på disse,de snakket om at jeg skulle få en diplom for det. Hva er praksisen når du leverer funn til museumer får du noen form for «belønning»?
Mvh lars kristian