Det skjedde i dager i forrige uke at en avtale jeg hadde ble utsatt. Og som utsatte avtaler flest, utløste også denne litt ledig tid. Akkurat passe med tid for en liten tur til fjells kanskje? Viste jo at min venn PK hadde planer om å reise på hytta. Hørtes koselig ut, så jeg ba like gjerne meg selv med.

Spennende metallsøkerterreng gikk det også rykter om.

Torsdag, sånn litt utpå dagen, hadde både jeg og Ottmari alle tillatelser i orden. Klarert og stemplet av husets sjef. Ikke noe tull. Gjelder å smi mens kona er blid. Ut av porten før noen fikk tid til å ombestemme seg. Satte kursen i retning Gran hvor vi skulle møte PK for felles handling og videre avreise.

Ottmari, glad for å være på landeveien igjen, langet ut oppover riksvei 4, og før vi bortimot skjønte ordet av det møtte vi en shoppingklar rørlegger og metalldetektorist. Mulig handlingen ble en anelse overdrevet, men store gutter krever mye mat, så her gjaldt det å ikke ta noen unødvendige sjanser. Og bare det å støtte lokalnæringen i utkantsnorge er jo prisverdig i seg selv. Med fulle poser og lange armer kom vi oss tilbake til bilene.

Litt rask og effektiv kjøring var det eneste som manglet for å rekke et aldri så lite kveldssøk. Noe som hadde passet meg helt perfekt.

Har du sett Søsterkirkene, lurte PK på.  Hadde jeg jo ikke, så rask og effektiv kjøring for å rekke et aldri så lite kveldssøk, ble utsatt til vi hadde beundret disse flotte middelalderkirkene. Og flotte var de, der de lå, side om side.

Min bror og jeg hadde vel våre oppfatninger om at hvis den ene fikk noe så skulle den andre ha det samme. Fungerte greit med lørdagsgodt og lekebiler. Men at man må ha hver sin kirke, det er vel å ta den helt ut, som en av historiene om disse kirkene forteller.

Er vel dog ingen som vet helt sikkert om historien om disse to søstrene med så ekstrem rettferdighetssans er sann.

Kanskje den er det. Vi snakker tross alt om søstre her og ikke som hos meg med to brødere som nøyde seg med hver sin melkesjokolade, en pakke gullfisk og en Donaldbrus hver lørdag til Pompel og Pilt i svart hvitt.

Uansett sannhetgestsalt kirkene var virkelig verd å beundre. Masse flotte detaljer. Hvis du besøker de noen gang, zoom blikket inn på tårnet på den venstre kirken og få øye på korsene som er slått inn i steinene der oppe. Kommer du fra andre siden er det kirken til høyere som gjelder. men det skjønte du vel.

Hadde vel ennå en teoretisk mulighet til å rekke litt metallsøking. Men det var før vi oppdaget at kirkedørene sto oppe. Beundring av to kirkers innsider tar dobbelt så lang tid som av en kirkes innside, det er vel noe alle vet, og med det forsvant alt håp om søking den dagen.

Hytta til PK hadde vi enda muligheten til å nå, så vi satset på det. PK i front med Viktor ved sin side foran. Ottmari og meg bak.

Og bak oss igjen, all fansen til Ottmari i en lang lang rekke. De må nok ha syntes at Ottmari var veldig pen denne dagen også, for når de var ferdig å beundre henne kjørte de fort forbi mens de tutet og vinket til oss med en finger i været.

Ganske sikker på at det var tommelen de viste frem.

Kom oss da til slutt av hovedveien, fikk puttet penger i en konvolutt, og begynte oppstigningen til fjellet. Forunderlig hva folk kan kreve penger for at andre skal få kjøre på. Langt gikk det oppover og innover mens ristingen tiltok, men akkurat da jeg begynte å føle meg som en milkshake, gjorde PKs bil tegn til at vi skulle ta av. Og takk for det tenkte jeg, for verre kan det vel ikke bli.

Jo da, det kunne det. De siste hundrevis av meterne inn til hytta hadde PK og nevøen hans mekka noe de definerte som vei. Det gjorde ikke jeg. Flash back fikk jeg.

Til gamle dager, da jeg fordrev ledig tid med offroadkjøring .  Eneste forskjellen var vel at den gangen kjørte jeg Land Rover og ikke bobil.

Den forskjellen er faktisk ikke helt uvesentlig. Opp på bratte topper og ned igjen til store gjørmehull, over stubber og stein, og under litt for lave greiner. Det hele mens jeg hørte på at skapinnholdet i boenheten levde et meget rastløst liv, og mens jeg veddet med meg selv om vi kom til å vælve eller drukne.

Tapte veddemålet, frem kom vi med usedvanlig møkkete hjul.

PK viste stolt frem stedet sitt mens Viktor inspiserte eiendommen og vannet buskene. Jeg fikk skapinnholdet til Ottmari på plass i hyllene igjen før jeg tok runden og lot meg imponere.

Mannen hadde all grunn til å være stolt. Nydelig var det. En flott hytte helt for seg selv ute på et nes. Her likte jeg meg med øyeblikkelig virkning. Og da mannen fikk fyr på grillen i tillegg, ja da hadde jeg ikke stort mer å be om.

Mørket senket seg raskt mens mannen serverte god drikke og maten gjorde seg klar. At du var en så god kokk burde du ha nevnt for meg før, PK. Eller kanskje ikke. Har vel nok klager fra badevekta allerede.

Til en stjerneklar himmel, med en fantastisk fullmåne, inntok vi anselige mengder med indrefilet, bakte poteter og grilla grønnsaker. Det hele servert med enda mer god drikke.

Trolsk var det. Her i betydningen uvirkelig flott. Disen som drev innover vannet i fullmåneskinn, stillheten som med unntak av ett og annet ørretvak, forsiktig smatting og lette smårap, var total. Kan det bli bedre?  Kan ikke skjønne det.

Klart det var litt synd at vi ikke hadde fått metallsøkt noe denne dagen, men enigheten var stor om at morgendagen skulle fylles med mye søking.

Og hvordan den metallsøkerdagen utviklet seg, det får bli neste historie