En ting er helt sikkert. Tiden går mye fortere en jeg rekker å skrive. Har akkurat kommet hjem fra en ny flott tur med metallsøker og Ottmari. Setter meg ned for å plage dere med en historie om den. Og finner til min store forundring at jeg har ikke fått avsluttet den forrige ennå på en anstendig måte. Så da får jeg vel gjøre det først.
Som jeg avsluttet forrige episode, så skilte jeg lag med mine venner der oppe på Dovre. La i vei innover fjellheimen med håp om at veien gikk inn i mer befolkede områder, og at den gjorde det før Ottmaris drivstofftank gikk over til helt tørrlagt modus.
Glemte forresten i forrige episode at før vi skilte lag, tok vi turen bortom et gammelt fangstanlegg. Stedet er fredet så metallsøkerene fikk pent bli igjen i bilen, mens vi tittet på stedet. Lå ikke langt fra veien, men akkurat handicapvennlig var det ikke på noen måte. Nedstigningen fra veien krevde sitt. Og sitt i denne sammenhengen er synonymt med gummistøvler og brodder. Og det skjønte jeg først når vi hadde nådd så langt ned at å snu ikke var noe tema.
Det var nemlig der jeg oppdaget at fjellbekker er relativt kalde selv på sommeren. PK som var et stykke foran meg ropte opp til meg at det fantes et alternativ til bekkefallet jeg befant meg i. Fulgte hans veibeskrivelse og oppdaget at alternativet hans inkluderte en annen, minst like kald, fjellbekk. Har vel nevnt før noe om at veibeskrivelser og PK. Men ned kom jeg da til slutt.
Etter en aldri så liten nødvendig tur bak en busk, noe jeg alltid må etter å ha fylt joggeskoa mine med fjellvann, og etter å ha grepet tak i jakka til Kjersti som var på vei utfor en fjellskrent, brukte vi altfor mye tid til å beundre det gamle fangstanlegget fra jernalder. Imponerende var det. Virkelig verd fjellklatringen.
Fant oss en litt greiere, selv om noe lenger, oppstigningrute tilbake til bilene. Litt takk for i dag klemmer og vi ses snart uttalelser, og så fortsatte jeg innover fjellet.
Hadde ikke kommet langt før en av fjellets herskere hadde satt opp veibom. Og den voktet han in person. Sjutti kroner skulle han ha. Jeg prøvde meg med det gamle trikset, har ikke kontanter jeg gitt, men du tar vel kort. Der tok jeg nok rotta på han . Kort er gyldig betalingsmiddel og hadde han ikke kortautomat så var jo ikke det mitt problem.
Fjellets pengeinnkrever så på meg med en litt streng mine før ansiktet hans sprakk i et smil. Jauda, meddelte han meg, mens han trakk kortautomaten sin opp av veska. Hva gir du meg. Gps-damen og mobiltelefon hadde gått tom for signaler for lenge siden. Den teite terminalen hans derimot virket akkurat som han ønsket. Med sytti (eller sjutti som han kalte det)kroner mindre på konto forlot jeg torpedoen og tøffet videre innover i steinriket hans.
Bompenger til tross, det var virkelig verd det. Makan til vill natur. Det var så vakkert at det var til å få reint vondt i magan av. Tok ikke mange kilometer før jeg måtte stoppe og beundre utsikten. Rundt neste sving og det hele gjentok seg. Og sånn fortsatte det. Ny sving-nytt stopp. Så ille mange stopp ble det at Ottmari til slutt måtte nevne at hun var en bobil og ikke et lokaltog. Dessuten begynte hun å lide av akutt drivstoffmangel.
Ble det veien eller drivstoff vi gikk tom for først? Ingen av delene faktisk. Med støvende tanker ankom vi statoilautomaten i Folldal. Ottmari kunne vel sammenlignes med en kamel der hun tok grådig for seg av drivstoffet. Rapte fornøyd og var klar for å finne en campingplass for natten.
Det var der tanken slo meg. Stengt Statoilstasjon indikerer jo at det begynner å bli sent. Og sent betyr ofte at campingplassene har avsluttet innsjekkingen for natten. Hadde nok spandert i overkant av tid på fedrelandets fjellknaus og knøs denne dagen.
Shit, skulle opplevelsen fra Sverige gjenta seg. Noe betenkt stoppet jeg ved et par plasser. Bare for å få mistanken min bekreftet. Kunne jo selvfølgelig villcampe, hadde jeg bare ikke slurvet med vannpåfylling og batteriladning natta før. Kan selvfølgelig benytte anledningen til å skylle på regnværet, men skal ikke gjøre det.
Av og til er det lurt å være smart. Og denne kvelden var det absolutt det. Stupte ned i lommeboka mi som var tom for penger, men full med kvitteringer og annet rask, som lommebøker ofte er. I hvert fall mine lommebøker.
Joda, der lå kvitteringen fra en stor campingplass jeg hadde campet på tidligere. Øverst på omtalte kvittering sto det også åtte tall. Og ved å taste inn disse åtte tallene på mobilen i oppgitt rekkefølge fikk jeg kontakt med campingplasseieren.
Når stenger dere, var mitt første spørsmål etter å ha presentert meg, høflig som jeg er. For en halv time siden svarte mannen i andre enden. Jeg forklarte problemstillingen og la inn litt skryt om plassen hans. Dermed løste alt seg. Mannen lovte å ikke låse bommen. Jeg kunne bare finne meg en plass, så ordnet vi resten dagen etter.
Ett stykke å kjøre ble det, men i riktig retning, så gjennom nattens stillhet og mørke skar Ottmari som en hvit pil gjennom landskapet. Ikke bare stille og mørkt forresten, kaldt var det også. I hvert fall til jeg kom på takluka som jeg hadde glemt å stenge. Fikk skalket luka, tint opp igjen og ankom så stille vi kunne campingplassen langt over sengetid.
Våknet tidlig neste morgen. Alt for tidlig. Mens jeg vurderte om jeg skulle stå opp, så våknet jeg igjen ved lunsjtider i en fryktelig varme. Hjalp noe da jeg kom på luka jeg hadde skalket natten før. Rant ut av senga, fikk avskalket luka og beveget kroppen min inn i dusjen.
Våken alt, sa campingmannen da jeg dukket opp til oppgjørets time. Jepp, sa jeg, og nå reiser jeg videre. Og det gjorde jeg, og denne dagen stoppet jeg ikke før jeg var hjemme igjen.
Enda en fantastisk tur med Ottmari var over. Men som jeg nevnte tidligere i denne artikkelen ble det noen dager på veien denne uka også. Og det får bli neste historie
Hei Per.
Nå må du snart avsløre mysteriet med Ottmari…..
Hvordan ble det navnet til ?