Og så, endelig forlot vi Dombås. Med halvtomme tanker både her og der, godt humør og deilig vær startet vi oppstigningen mot dagens søkereventyr.

Sånn sluttet vel forrige del av denne historien og da passer det vel ganske greit og starte dagens historie omtrent akkurat ser .

Altså:

Og så, endelig forlot vi Dombås. Med halvtomme tanker, godt humør og deilig vær startet vi oppstigningen mot dagens søkereventyr. PK, Kjersti og Roy Ove forsvant ganske umiddelbart, mens Per Bernhard og hans firbente venn Heike, tok på seg jobben med å guide Ottmari opp til toppen.

Veldig omtenksomt av dem det. GPS damen ga opp temmelig fort og det virket det også som Ottmari hadde lyst til. Brattere og brattere ble det, svingene økte i antall og saktere og saktere gikk det.

Heike trodde nok det ble fisk til middag. Tittet på oss, ut gjennom bakvinduet på Per Bernhards bil, med en bekymret mine. Var nok helt overbevist om at vi dorget der vi så vidt kreket oss opp bakkene etter dem.

Guiden ville vise oss en gammel kongsgård og det syntes Ottmari var en glimrende ide. Så mens hun brukte litt tid på å la temperaturmåleren synke, beundret og fotograferte jeg en usedvanlig genial utedass. I hvert fall hvis du er som meg, og ikke synes tømming av dobøtter er det artigste man kan fordrive tiden med.

Ikke fullt så genial hvis din hovedinteresse består av å kose seg i solveggen.

 

Videre oppover bar det. Langt der oppe ventet de andre på oss. De hadde tatt en pause og brukt den til å klekke ut små morsomheter om Ottmari. Litt ufortjent mot The Grand old lady, spør du meg.

Varte jo ikke så lenge da, de var nemlig ferdig med pausen tett etter at vi hadde startet på vår. Per Bernhard måtte være hjemme igjen i løpet av noen måneder og valgte derfor å slå følge med dem. Forklarte meg resten av vegen og borte var de.

Kort pause og litt tygging av grus fra mine venners bakdekk etterpå, tøffet vi etter dem og enda litt lenger etterpå, var vi igjen sammen med gjengen. Som nå hadde økt med Tore og Guro. Fortøyde en kortpustet Ottmari ved siden av de andre.

Veldig bratt, erklærte jeg. Ja, svarte Roy Ove og fortalte at oldemoren hans måtte gå på bena denne ruten pluss litt til, et par ganger i uka i gode gamle dager.

Og med den historien fikk Ottmari noe å tenke på.

Nydelig var det her oppe. Passe varmt og flott vær. Etter en litt uheldig opplevelse i min barndom under et angrep fra en svane, er jeg blitt litt forsiktig med dyr som rører seg. Slo dermed fort fast at jeg ikke likte en gjeng kuer som bevegde seg der borte i horisonten. De likte nok ikke oss heller og valgte å holde seg der borte i horisonten. Veldig bra.

Metallsøke var det jo vi skulle. Bevegde kroppen min bak i Ottmaris oppholdsavdeling for å montere metalldetektoren min. Nesten ferdig var jeg da løvehunden Viktor sitt store hode kom til syne i døra. Aldri mye tull med Viktor, han lurer bare, alltid og uten unntak, på om det skulle finnes noe å spise.

Forøvrig en interesse jeg og han deler.

Deler man interesser deler man også smultringer. En ganske anselig bunke smultringer klarte vi faktisk å få delt før jeg la merke til at de andre allerede hadde tatt fatt på vidda. Fikk dytta Viktor tilbake ut gjennom døra , som syntes at det var alt for tidlig å slutte å dele. Fikk da overtalt han til slutt med velvalgte ord om sammenhengen mellom for mange smultringer og magesmerter. Har nemlig litt egen erfaring rundt det.

Viktor innså alvoret og dermed satte vi etter de andre. Jeg etter metallsøkerne, Viktor etter Heike som koste seg i stor hastighet utpå vidda uten det minste interesse for smultringer.

Folk og hunder spredde seg i alle retninger. Vegarkeolog Kjersti med Roy Ove som kjentmann forvant ut av syne for å studere noen gamle veifar. Vi andre søkte i aller retninger mellom lyng og kratt. Fine signaler fikk jeg mye av, og det var vel ikke helt få gamle patroner jeg klarte å grave opp.

For en dag. Det var så vanvittig bra der oppe i fjellheimen. Mennesker og hunder koste seg i pent vær og fantastisk natur. Horisontkuene også vil jeg anta, uten at jeg sjekket dette nøye.

Var nesten så man ikke ønsket flere signaler. Bare rusle rundt og kose seg i skaperverket. Inne mellom møte de andre for litt juging i lyngen. For så å rusle videre. La metallsøkeren sjekke bakken, grave opp litt flere patroner og ellers bare nyte.

Tok meg en stor runde, før jeg ruslet tilbake mot Ottmari. Traff på Per Berhard og Guro som også bar preg av fremtredende kaffetørste. Guro hadde funnet seg en gammel hestesko og var fornøyd med den. Sammen somlet vi oss tilbake til bilene.

Det ble ikke slått mer morsomheter på Ottmaris vegne denne dagen. Hun sto nemlig klar med stoler og bord da vi ankom, og med litt assistanse fra min side tryllet hun også frem nykokt kaffe og kjeks med reinsdyrmønster på.

Viktor ser godt på lang avstand og øyeblikk senere hodet hans trygt plassert i døråpningen igjen på jakt etter flere mulige smultringer. Heike fulgte på, og sammen delte de den siste smultringen. Snart etter kom de andre også ruslende.

 

Sen start på dagen medførte begrenset med søkertid og funn. Litt flere hestesko og litt annet var blitt funnet og bragt til basecamp, der vi satt å beundret kveldssolens lek i fjellheimen og lot praten flyte.

Ubeskrivelig dumt at slike dager må ta slutt, men de gjør jo det. Alltid. De andre skulle vestover, mens jeg bestemte meg for å fortsette fjellveien østover for å finne mer øyeparfyme og en plass å overnatte. Var litt betenkt over Ottmaris drivstoffbeholdning, men da de andre nesten var bortimot sikre på at veien østover ville komme ut et sted, så tok jeg sjansen.

Etter litt pakking av biler og leting etter Viktor som ikke følte noe behov for å kjøre bil etter mye smultringer, fikk vi da tatt farvel med hverandre.

Om det var bensinen eller veien som først tok slutt på min ferd østover?

Ja, det får bli atter en ny historie.

Tusen takk Roy Ove, Per Bernhard, Tore, Guro, PK, Kjersti, Viktor og Heike, for en dag full av fantastiske øyeblikk. En dag jeg vil huske lenge.