Endelig er ventetiden over for Østlandets metallsøkere. Vinter og tæla måtte gi tapt til slutt, for sikre vårtegn som hundemøkk og gjørmete jorder. Hadde begynt å miste håpet om at det skulle oppleves.  Global oppvarming til tross, denne vinteren har vært usedvanlig lang ifølge min kalender.

Og våren kom brått. Rakk knapt å se den komme før den var der. Siste del av uka ble brukt til planlegging av lørdagstur. PK var med, Harald likeså.

PK er morgenfugl. Ikke mange minuttene over åtte lørdags morgen var han på telefonen. Vi skal sydover meldte han. Så da skulle vi vel det da. Harald er ikke morgenfugl, så ett hvert forsøk på telefonvekking ble arkivert under mislykket.

Så måtte jeg og PK dra alene da. Litt forsinket ble vi grunnet bortrota slagstøvler, men avårde kom vi da. Med solen inn gjennom venstre bilvindu og utsikt til en fantastisk dag, rullet vi sydover en times tid.

Parkering av bil gikk nesten greit. Litt trangt om plassen på utvalgt sted. Her gjaldt det å få plassert bilen langt ut til høyre uten å havne i ca en meter dyp grøft fylt med sølevann og gjørme. Lurt om du går ut først nevnte PK. Så det gjorde jeg. Lurt om PK ikke hadde begynt å kjøre før jeg hadde kommet meg unna, men den tanken slo ikke han. Elegant ble jeg presset mot grøfta. Skulle jeg la meg falle i grøfta med fare for å drukne? Eller skulle jeg la han kjøre over tærne mine?

Ingen av alternativene fristet Med ytterste tåledd krafsende på kanten, og venstre hånd krampaktig festet i bilens takstativ, brukte jeg høyre hånd til å dunke i bilsiden. Det hjalp. PK husket brått det han engang hadde lært om speilbruk på trafikkskolen. Han stoppet, og jeg var reddet.

Vel, vi var ikke her for å løse trafikale problemer, men for å søke. Lo oss ferdig og besiktiget jordet, som snart skal bli golfbane. I går var det ingen av delene. Et stort gjørmebad var det, det var. Et stort gjørmebad med forskjellige synkeforhold.

Prøvde atter en gang å telefonvekke Harald. En grøtete putestemme erklærte at han soon be there. Heiv på meg støvlene og satte utover i PK sine fotspor.

Mye metallbetar (les søppel) der vi prøvde  oss, men det var ikke så farlig. Nyting av solvarme oppveide lite funn. Så vannvittig deilig det var å kjenne solvarmen igjen, høre søkeren pipe og sette spaden i gjørma. Litt spennende det med spaden. Her måtte det graves fort, for man sank fort ned i gjørma, så hvis man ville ha med seg slagstøvla videre  kunne man ikke somle med utgravingene.

Så plutselig at Harald var ankommet. Satte raskeste kurs i hans retning. Skjønte fort at jeg burde valgt en annen rute. Den jeg hadde valgt, den var blaut den. Sank fort. Måtte til slutt løpe for ikke å sette meg fast. Og det er ikke lett, med full oppakkning  og en vinterkropp som er mer bygd for last enn for fart. Men over kom jeg.

Pk valgte en lurere rute og snart var vi samlet til kaffe borte ved bilene. Mens guttene drakk kaffe prøvde jeg å få igjen pusten.

En solskinnsdag som dette kunne jo ikke kastes bort på kaffedrikking og pusteproblemer, så ikke lenge etter var vi utpå igjen. Et par timer til gikk før det var på tide å ta kvelden (sitat smågrinete koner over telefon). Slitne i ryggen, fulle av gjørme og med litt funn i lommene protesterte vi ikke så lenge.

Funn ja. Litt ble det. Litt småmynt fra attenhundretallet, litt knapper fra samme tid, noen plomber og litt annet rask. Fikk forresten et litt spennende funn. En medaljong av den typen til å åpne. Hva kan den inneholde mon tro? Har ikke turt og åpne den enda for ikke å ødelegge noe, og er ikke sikker på hvordan det er lurt å gjøre det heller. Så her mottas tips med takk.

Vel, årets første tur er unnagjort. Den første av forhåpentligvis mange. Tusen takk til PK og Harald for en livgivende dag. Livet og våren leker igjen.

PK finner funn

Gjørmebad

Mine funn