Plingplong plingplong hørte jeg fra mobilen min, der jeg satt å fulgte med på at snøen smeltet på et jorde fredags ettermiddag. Ikke den vanlige SMS  plingplong lyden, men mere MMS plingplong lyd. Hva kunne nå dette være for melding? Tok sjansen på at det ikke ville skje noe revolusjonerende snøsmeltingsmessig på jordet, mens jeg sjekket meldingen, så jeg vippet frem mobilen og utøvet litt rask fingerferdighet.

Og mens bildet lastet opp , slo  jeg fast at det var sendt fra min søkerkollega PK sin mobiltelefon. Og denne karen mener alvor når han sender bilder, så jeg ventet i spenning på at det skulle skride frem.

Hvilket fantastisk syn som dukket opp. En snøfri gress-slette. Jepp, du leste riktig. Snøfri. Slet med å tro det jeg også. Er jo så mye man kan manipulere med Photoshop for tiden. Men selv om PK er en spøkefugl så kunne jeg ikke tro at han ville dra en spøk så langt. MMS melding ble byttet ut med telefonsamtale.

Ikke noe fototriks bekreftet min venn. Det hele dreide seg om et jorde. I vinter hadde en del av det blitt brukt som landingsstripe for småfly og derfor holdt måket. Vårbløyta hadde nå gjort det hele om til et gjørmebad, men tross alt et snøfritt sådant. Dog lå tælan rett under bakken fortsatt, men kanskje verd et forsøk. Han ville i hvert fall ta seg en tur på lørdag. Grunneier var velvilligheten selv. Ville jeg være med?

Kunne jo bare prøve å stoppe meg ! Relativt lang kjøretur, men muligheten til å kjenne følelsen av noe annet enn snø under støvelsålene oppveide det big time. Henter deg i morgen tidlig avsluttet min venn samtalen.

Pk holder ord. Lørdag morgen satt han i sofaen min og drakk kaffe, mens jeg la siste hånd på pakking av utstyr. Var ikke mye pakking som gjensto. Hadde hatt en slik «barnas natt før julaften natt», så kaffen var knapt svelget før vi var av gårde. Var innom tanken på å prøve den nye DEUS, men siden min F75 metalldetektor sto ferdig satt opp etter ukens tidligere strandsøkforsøk, ble det denne valget falt på.

Så kjørte vi da, både litt sørover og vestover. Praten gikk livelig hele veien, bare avbrutt av noen telefoner fra andre metalldetektorister som luktet at noe var på gang. Vi besvarte alle spørsmål litt tåkete, og avslørte lite.

Og bildet fra PK hadde ikke løyet. Så fantastisk deilig å se bar bakke igjen. Bløtt og grisete var det, men snøfritt. Lurt med regnbukse kanskje ymtet PK, mens han påførte seg sin. Jeg var helt enig, men hadde ikke tid til slike uvesentligheter. Men muckboots fikk jeg i hvert fall skiftet til. Lurt, siden første hindring var en vanndam av anselig størrelse. Valgte 11″ coil på F75en og så vasset vi uti. En sikker vinner på et sånn type jorde.

Oppe på andre siden var det bare å få i gang søkerne. Side ved side danset vi bortover sletta. Mye signaler, men ingen av interesse  før jeg fikk mitt første helt borte i snøkanten. Tælen møtte spaden min på få centimeters dyp. Ekkel smerte ble utløst i skulderen. PK opplevde det samme borte hos seg. Overgangen mellom blaut gjørmebunn og knallhard is kan slite på en hver skulder når man kjører en metallspade i den. Au au au.

Løsningen ble å registrere alle dyptliggende, lovende signal for senere bruk, og bare ta opp det som lå rett under overflaten. Og det betyr mest skrot i praksis. Men det gjorde ingen ting. Samarbeid ble inngått. Når den ene av oss fikk er greit signal, prøvde den andre med sin søker, og litt diskusjon etterpå hadde vi stadfestet dybde og størrelse på en demokratisk måte, for oppgraving senere i sesongen. Samarbeidet holdt dog på å få seg en alvorlig knekk da spadebladet til Pk kom borti søkercoilen min (det kan nemmelig utløse smerter i øreregionen når man er iført høretelefoner), men gode venner rydder fort opp i slikt. Signal fra rett under overflaten derimot ble pirket opp uten diskusjon. Havnet også ganske umiddelbart i søppleposen.

Tid for pause. En viktig del av en hver metallsøkertur. Kaffe på termos, nyinnkjøpte rosinboller og en litt sjokolade var dagens meny. Vi prøver jo så godt vi kan, å leve sundt så helseguruen PK hadde kjøpt inn Fruktnøtt og bollene mine innholdt som sagt rosiner.

Så satt vi der da på brøytekanten, i vårsola, og koste oss alt vi orket. Og akkurat det er vi gode på. Noe så fint a gitt. Gode venner som lar sola varme sammen med kaffen, mens de prater om alt og ingenting. Eneste var jo at jeg angret litt på at jeg ikke hadde prioritert regnbukse, for nå begynte jeg å kjenne sølevannet som trakk inn gjennom arbeidsbuksenes kneparti. På den annen side hadde PK sine støvler nå begynt å trekke vann, så vi stilte ganske likt.

Litt mere søking måtte det jo bli, og det tok ikke lang tid før jeg fikk et klokkelart signal fra rett under overflaten. Ned på kne mens søla skvatt, og opp av gjørma kom et pent eksemplar av arten kuhornsknapp. Dere vet en sånn som kuene hadde på horna før i tiden for ikke å skade hverandre. Ikke har jeg spesielt god greie på kuer, og i hvert fall ikke på kuhornsknapper, men Christian Størmer i Norges Metallsøkerforening har skrevet en spennende artikkel om dem. Og, i og med at jeg ikke finner noen gjenger på mitt eksemplar, velger jeg å annta at den er fra 1800 tallet en gang. Annen informasjon mottages også med stor takk.

Så var det Pk sin tur å få et fint signal. Resultatet av det signalet og påfølgende gjørmepirking, ble en gammel knapp av ganske stor størrelse. Har du funnet noe skrift på den PK?

Det var vel det som var å finne denne dagen. Litt mere kaffe før vi satte kursen tilbake til bilen. Ganske gjørmete, men gjørma kunne ikke på noen måte dekke til smilene våre.

Veldig fornøyde var vi faktisk, over årets første dag på jordet.

Takk for en fin søkedag PK. Den første av mange i 2010