For noen uker siden var jeg, og familien min, hamstervakt for naboen som brukte opp feriepengene sine sydpå. Utrolig lite engasjerende oppgave med et dyr som stakk snuta ut av bomullen sin opptil et par ganger i døgnet. I takknemlighet fra en fornøyd nabofamilie tilfalt det meg en stor pakke oliven ved deres hjemkomst. Og jeg, jeg er i overkant glad i oliven, så det passet veldig bra.

Fredag kveld dypt nedsenket i gode oliven og Norsk rikskringkasting, ringte telefonen. Det var PK fra metallsøkerforeningen. Han og jeg hadde oss en liten søkertur før på dagen og ble da enige om at det var så hyggelig, at ingen av oss ville ha noe i mot å bli bedt med på tur med oss igjen.Vi er et par stykker som har ett spennende område å søke over i morgen. Har du tid til å være med, var det han lurte på. Brukte akkurat så lang tid som det tok å spytte ut en olivensten, på å svare ja på det spørsmålet. Rask avtale om tid og sted , og dermed var det tilbake til Nrk og olivenspising. Og de tok omentrent slutt samtidig.

Våknet sånn midt i natten og skjønte at så mange oliven ikke hadde vært så veldig lurt. Går vel over til i morgen trøstet jeg meg med, mens jeg krøllet meg sammen i fosterstilling og sovnet igjen.

Gikk ikke over til i morgen. Våknet lørdags morgen og følte meg som Hindenburg før brannen. Skikkelig sperreballongfølelse var det. Klare signaler om at magan var veldig skeptisk til mye graving på et jorde, så jeg ringte og informerte PK om grunnen til eventuelle forsinkelser.

Nyco er en kjekk oppfinnelse. En times tid senere hadde ting roet seg ned såpass at jeg tok sjansen. Tok med litt ekstra reservedeler i bilen og satte kursen. Litt kjøring hit og dit, og så var jeg i riktig område. Fant ikke helt fram, så jeg slo på tråden til PK igjen. Du er er rett nedi her forklarte han , hører bilen din (påminnelse til huskelappen, reparer eksosanlegg). Helt rett hadde han. Liten dose til med hit og dit før jeg parkerte ved siden av bilen hans. Solen varmet og magesmertene hadde forlatt meg nå, så dette virket lovende.

Ue på jordet var PK og Åsmund godt i gang med søket. Og helt alene var de heller ikke. Stor svart hund raste også rundt der. Jeg fyrte opp en forventningsfull søker og jobbet meg mot dem. Mye forstyrelser i bakken så jeg måtte justere ned følsomheten et par ganger, før jeg og søkeren var enige, men ingen store motsetninger.

Halveis ute på jordet, kom signalet. Klar og tydelig tone inn i øregangen. Ett par spadetak og jeg hadde byttet oppe av hullet og plasert på bakken ved siden av. Hørte signalet godt der i gresset, men kunne ikke se noe funn. Ned på kne og stilte inn øya på macro. Inget funn at spore. Opp igjen og prøve med søkeren. Klar melding fra funnet om at det lå der. Ned igjen, denne gangen med påskrudd finlokaliseringsprobe. Fint signal fra den også. Enda mer knoting, og så lå funnet i håndflaten min.

Vet ikke om det er lagd mindre og tynnere mynt jeg? Bitteliten var den. Utgitt i 1812 av Kong Fredrik VI, og var allerede den gangen så liten at den på folkemunne gikk under navnet sildeflass. Så liten, at jeg har ingen problemer med å skjønne at folk mistet den. Men fin var den. Og mynter som har vært herre og bostedsløse i nesten 200 år er alltid velkomne til å få en ny start hos meg. Jeg er grei sånn. Vi snakker jo tross alt om en mynt som ble produsert det året Napoleon angrep Russland og startet nedturen hans frem mot det totale nederlaget tre år senere, ved Waterloo. Uflaks for han, flaks for ABBA .

Anyway, på kne, grublende på hvordan jeg skulle fjerne mynten fra håndflata uten at den lekte gjemsel med meg igjen, hører jeg en lyd. Titter opp og ser den store svarte hunden har sett seg ut en ny lekekamerat. Og den lekekameraten er meg. I full fart kommer den. Rekker akkurat å klemme hånden sammen rundt mynten, før jeg blir truffet av mange kilo hund. Fra knestående til rullende gikk på et blunk.

Vovsen var grei den. Ville bare leke og hilse litt. Var bare litt stor, der den tråkket hilsende rundt på meg. Kom meg opp på knærne igjen mens jeg fikk mynten min trygt plasser i en liten eske. Fikk på meg øretelefonene og hanskene, mens min nye venn var opptatt med å sjekke ut søkeren min. Flott med hunder som har et sånn metallskilt hengende i halsbåndet. Veldig lurt når de går seg bort og sånn. Ikke fullt så fint når de undersøker coilen på søkern din, når du akkuat har fått på deg øreklokkene. Litt ubehagelig faktisk.

Hunden var fin den. Hørte til på gården og dro snart videre for å finne noen andre å hilse på. Det gjorde jeg også. Stakk bort til Åsmund for sjekke funnna hans. PK kom også over, og vi ble stående en stund å være sosiale. Litt for lenge etterpå hvar vi så ferdig med å være sosiale, og søket fortsatte.

Hadde så vidt kommet i gang igjen, da vi fikk øye på racerbilen til Severin som kom brakende opp bakken. Øyeblikket senere hadde den funnet sin parkeringsplass, og eieren var i gang med sin søker borte på jordet. Severin søkte seg fort bort til oss, og så var det på tide å være litt sosiale igjen. Ikke så lenge denne gangen, men det er viktig at alle blir ønsket velkommen på en skikkelig måte.

Overaskende tomt dette jordet. Litt småtteri ble dog plukket opp. Åsmund fant et par fine fingerbøl, men ellers var det lite spennende. Pk fant ut at han skulle ta marsjmerket og forsvant utover jordet. Vi andre holdt oss rundt gården. Severin fant et strykejern og det er jo alltid greit å finne. Sjøl plukket jeg opp en gammel gaffel, som var så stor at den sikkert hadde vært brukt som høygaffel mellom måltidene. Usedvanlig lange tenner var det på den. Antar at den har hatt noen ublide møter med traktoren gjennom årene også. Alternativt må tidligere eier hatt noe merkelig tannstilling.

Sola hadde begynt å varme skikkelig nå, og jeg så stadig flere gensere og jakker som små øyer utover jordet. PK dukket opp etter utflukten sin og hadde nok klart kravene til marsjmerket. På tide å være litt sosiale igjen.

Så fint det er å sitte der i sola, se på utsikten og skravle om alt og ingenting. Dra noen gamle, nesten sanne, historier om metallsøkerturer og funn. Fable litt om fremtidige . Diskutere søkere og søketeknikker. Bedre blir det ikke i min bok. Tiden bare flyr. Å, så fort som den fly a gitt.

Så fort fløy den at jeg nesten ikke rakk å søke noe mer, før jeg var nødt til dra hjemover. Rakk bare såvidt å finne en del av et gammelt munnspill, men det var en del som ikke var egnet til å lage lyd med. Dermed fikk jeg ikke gledet gutta med musikk, men det er kanskje like greit. Var jo ikke noen grunn til at jeg måtte ødlegge en ellers fin dag, selv om jeg måtte dra tidlig.

Hva de andre fant etter at jeg dro vites ikke, men kanskje de forteller det sjøl i kommentarfeltet. Ser også at dette innlegget ble veldig langt, men en så fin dag fortjener vel det?

Uansett. Severin, Åsmund og Per Kristian. Takk for en flott søkerdag. Gjentas gjerne. Ofte.