Brevet fra Amerika

av | sep 20, 2009 | Funn, Søkerturer, Søking på land | 0 kommentarer

Som jeg avsluttet forrige innlegg med, så tok jeg meg en søkertur på fredag også. Samme søker, samme optimisme og samme jorde. Fant meg en lovende plass og fyrte opp søkeren.

Senket søkecoilen mot bakken for å grunnbalansere. Rakk ikke det, å grunnbalansere. I det det coilen tok bakken smalt det første signalet inn. Hardt og kontant smalt det i øregangene. Fant frem spaden. Arbeidet en liten mynt opp av bakken, og ned i funnveska.

Kjente jeg var skikkelig fornøyd med få første funn så tidlig i søket. Kjente også etter hvert at jeg ikke var like fornøyd med at dette, tidlige første funnet også var dagens siste. Jeg gikk og jeg gikk, uten at det gjorde noen forskjell, sånn funnmessig.

Deilig solskinn og en flott dag ble det uansett. Ett rådyr som kom stormende ut av et buskas skremte omentrent hjertefeil på meg, men bortsett fra det, gikk hele den dagens jakt i et meget behagelig tempo.

Fant meg en usedvanlig fin plass i en solhelling og fant frem mynten min. Rota ut vannflaska  og delte innholdet mellom mynten og meg.  Nok  en ettøre. Denne gangen fra det Herrens år 1876. Ganske god stand var den også i.

Nå hadde det vært fint med en aldri så liten cowboystrekk gjorde jeg meg selv oppmerksom på. Som sagt så gjort. Og siden jeg allikevel satt så godt, akkurat der jeg satt, lente jeg meg rolig tilbake, akkurat der jeg var, og lukket øynene.

Hadde ikke før gjort det, så begynte tankene å spinne rundt mynten og historien om hvordan den hadde havnet der jeg fant den. Oppe på en liten topp med god utsikt utover markene.

I tankene mine stod det en hvitmalt benk på den toppen  for cirka hundreog tredve år siden. Det gamle ekteparet som satt på den var tydlige nervøse. Hendene hennes skalv og gjorde det vanskelig  og åpne brevet de fått fra Amerika. Det hadde kommet tidligere på dagen, men hun ville ikke åpne det før mannen var hjemme fra dagens arbeid på jordet.

Det var lenge siden de hadde hørt fra sønnen nå. Han hadde jo aldri vært glad i å skrive, så det var ikke mange brev de hadde fått fra han siden han dro over for å skape seg en framtid. Måtte være bortimot ti år siden sist han srev. Den gang for å fortelle at han nå var nesten bra etter skadene han hadde pådratt seg i borgerkrigen, og at han var nå på vei nordvestover for å slå seg ned der. Var visst lettere der. Mye folk fra gamlelandet som holdt sammen.

Så lenge siden siste brev at de var ikke engang sikre på at det var hans håndskrift på konvolutten. Så lenge siden at de hadde foretrukket at det ikke kom noe brev. Hun orket ikke mere sorg nå. Borte på saga var det store samtaleemnet  at indianerne, i området der nordvest, hadde angrepet nybyggernes gårder, og etterlot seg mange døde. Hun hadde sett det på han når han kom fra saga. Første gangen hadde hun spurt hva som var i veien. Det hadde hun sluttet med.

Åpne brevet, sa han lavt. Hun skalv enda mer nå. Klarer ikke, svarte hun. De første tårene presset seg ut av øyekroken og startet sin ferd nedover det venstre kinnet hennes. Gjør det du. Kom med det sa han hardt, dro hendene ut av bukselomma og røsket brutalt til seg brevet. Og ut av lomma falt en ettøring og la seg stille under benken…..

Og her slutter den delen av historien jeg vil dele med dere. Resten av den blir hos meg. Men du kan jo lage din egen slutt, hvis du gidder. Og den slutten du lager, kan du jo endre så ofte du føler for det.

Jeg endret min slutt sent i går kveld. Har nemlig for vane å finne ut mest mulig om funnene mine. Så også denne gangen, og da jeg googlet 1876, kom det opp

25 Juni 1876. Slaget ved Little Big Horn

P9170259

P9180272

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter