Kom til meg selv igjen uten å ha fått lest noe, men til majoriteten av familien som lurte på om det var greit at de tok et par dager hos bestemor. Tok en rask titt på værvarselet for de neste to dagene, og erklærte meg enig i at det var en fantastisk ide. Lå nemmelig ann til søkevær.

Våknet helt av meg selv, veldig tidlig i dag. Faktisk så tidlig at jeg valgte å se om jeg kunne gjennta det igjen en time senere.

Det kunne jeg. Valgte det stedet i øst som gikk så feil her forige dagen. Vått og tåkete hele veien dit, men ikke noe vått i dråpeform, og mer skal det ikke til for å glede meg. Grei sånn.

Måtte fortsatt bykse litt i ikke smeltet snø for å komme ned til søkeplassen. Finnes det noe som heter smeltet snø forresten. Når den har smeltet er det jo ikke snø lenger, eller… Nei det får jeg gruble på en annen gang. Hvor var jeg? Jo, nede på søkeplassen var jeg. Klar til å begynne å søke var jeg også.

Gårdsdagens regn hadde gjort den bare flekken ganske mye større, så her var det mulighet til å ha det veldig bra noen timer. Gråværet, tåka og det våte gresset ga også håp om å ha det veldig bra i fred og ro.

Og fredlig og rolig ble det. Noe høyspentlinjer som gikk over sletta, fortyrret søkeren min med litt støy, men litt finjustering (av søkeren, ikke høyspentlinjene) løste det problemet. En hane som bodde rett over vannet, var nok ikke helt inne i dette med sommer og vintertid og sånn. Så for sikkerhets skyld kjørte den vekkerunden sin hvert tiende minutt. Ikke noe problem det heller. For meg i hvertfall.

Tok ikke mange sekundene før den første mynten valgte funnveska mi, fremfor den kalde bakken. Litt etter valgte den neste å slå følge. Ganske gjørmete og etter noen få mynter til, begynte klærne mine å bære preg av dette. Bruker jo ikke akkurat findressen på søketur, så det plaget ikke meg nevneverdig.

Det som plaget meg mer, var ved første dype signal. Skjønte at dette byttet lå nærmere ti centimeter dypt. Heldigvis for at jeg hadde funnet igjen kvalitetsspaden min på tirsdag. Kjørte den hardt ned i gjørma innstilt på ti centimeter. På fem centimeter møtte den is, frost og tæle. Snakk om bråstopp. De fleste andre spader hadde vel pådratt seg varige skader der og da. Ikke et merke på spaden min. Det er spaden sin det. Rask sjekk av armen min slo fast at den hadde klart seg også (kjentes ikke sånn ut et lite øyeblikk).

Fikk nøye meg med de grunne signalene i dag. Kose meg i gjørma. Gjorde det. Greit med sterk norsk valuta tøyt opp av gjørmebadet. Mye fem, ti og tjuefemører. En dansk mynt blandet seg også i det gode selskap, og sannelig hadde ikke en mynt helt fra Singapore også tatt turen.

Dagens tur ble avsluttet med at jeg fant et lite sølvanheng. Smykker setter alltid en verdig avsluttning på en fin søketur. Når jeg i tillegg har fått inn nok mynt til å dekke rengjøring av klærne mine. Ja da skal ikke jeg be om noe mer.

Det måtte i tilfelle være litt sol og et gullfunn i morgen da.