Ganske nøyaktig klokka ni i dag tidlig rygget jeg nesten på bilen til Ronny, nede ved stranden. Nesten regnes ikke, så vi brukte ikke mye tid på å diskutere det. Vi bare knotet utstyret vårt ut av bilene, og raste ned mot sjøkanten.

Etter den alltid ubehagelige, men akk så nødvendige, klesskiftingen var vi klare for sjøsetting. Ronny hadde bursdag, så han insisterete på at det var han som skulle finne smykkene i dag. Jeg var ikke så veldig enig med han i det. Hadde tross alt gratulert han med dagen da vi møttes, så det fikk holde. Smykkene skulle jeg finne. Noe min venn ikke var enig i igjen, så før jeg rakk å få på meg nødvendig tøy, av type vantett, hørte jeg plasket av Ronny som traff vannet.

Preget av konkuransens alvor tok det ikke mange minuttene før jeg plasket etter. Var såpass stressa at jeg faktisk glemte et helt nødvendig ærend før jeg tok på meg alt det vanntette. Men redselen over å ikke finne årets første smykke, gjorde at den type bagateller fikk utsettes til første pause.

Deilig følelse å være i sjøen igjen. Det fikk ikke hjelpe at bunnen var ubehagelig tom for godis i dag.

Litt småmynt ble det på oss begge. I tillegg plukket min venn litt sluker. Metallskrot var det derimot nok av, så flåtene lå dypt i vannet de gangene vi bevilget oss pauser.

Av en eller annen grunn var det også usedvanlig kjølig i vannet i dag og tåka la seg stadig tettere rundt to frosne skattejegere og en gjeng utskremte svaner, så etter tre timer, og null følelse i tærne, valgte vi å sette kursen hjemover igjen. Vi altså, ikke svanene. Hva de valgte å gjøre, gir jeg egentlig blaffen i.

Og, for å gjemme det beste til slutt. Jeg fant det første smykket i 2009. En gammel ring i sølv. Hadde nok ligget der lenge for den var helt svart. Overdreven bruk av sølvpuss vil nok gjøre den fin igjen tenker jeg. Og Ronny, uansett hvor mange smykker du finner i år, vil jeg skrives inn i historien som den som fant årets første.